Fagstoff

Er velferdssamfunnet truet?

Publisert: 11.08.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Unable to create scaled app-logo image.

Huskelappen

 

Aktuelle saker som diskuteres

 

  • Arbeidsledighet
  • Trygdeordninger
  • Skatter
  • Egenandel ved sykebesøk og på medisiner
  • Privatisering
  • Konkurranse om offentlige tilbud
  • Organisasjonsarbeid 

 

Bilde av utbrent mann.foto.Arbeidsledig og frustrert?

 

Apotek. Henting av resepter.Foto.Medisiner på blå resept?

Tigger på gata i Oslo

En aktiv stat som tar på seg mange oppgaver, er en måte å oppnå et velferdssamfunn på. I tillegg kommer vanligvis at de store organisasjonene i arbeidslivet har inngått landsomfattende og forpliktende avtaler om lønns- og arbeidsforhold på vegne av medlemmene sine. Storparten av arbeidsgiverne og arbeidstakerne har vært medlemmer i slike organisasjoner. En aktiv stat og sterke organisasjoner har lenge vært vanlig i de fleste vesteuropeiske landene.

Et hovedspørsmål i diskusjonen mellom de politiske partiene i disse landene er om vi er i ferd med å bygge ned velferdssamfunnet. Viser med andre ord de offentlige myndighetene mindre ansvar for hver enkelt innbygger nå enn for ca. 20 år siden?

De som påstår det, snakker om at samfunnet er blitt mer brutalt, at hver enkelt må greie seg som best han kan. Videre hevder de at det er blitt langt flere fattige, og at forskjellen mellom rike og fattige er blitt mye større. De som mener dette, viser blant annet til at:

  • arbeidsledigheten er nokså høy i de aller fleste vesteuropeiske landene, og det ikke ser ut til at myndighetene mener dette er et stort problem. Et unntak er Norge, der arbeidsledigheten er forholdsvis lav.
  • trygdeordningene er blitt dårligere, blant annet arbeidsledighetstrygden. Dette gjelder også Norge, der dagpengeperioden i 2005 ble satt ned fra tre til to år, og det årlige beløpet kan bli kuttet med inntil 20 000 kroner. Uføretrygden er blitt tidsbegrenset, og satsene er lave.
  • skattene er blitt senket, både for personlige skatteytere og bedrifter, og skattelettelsene er størst for dem som tjener mest, også i prosent. Dette kan føre til at de offentlige myndighetene får mindre penger som de kan bruke til trygder og andre goder til beste for fellesskapet og dem som trenger økonomisk støtte.
  • mange ikke har råd til å betale egenandelene til lege og på medisiner. I 2005 sendte Den norske lægeforening ut en advarsel om at mange risikerer å bli alvorlig syke fordi de ikke greier å legge ut for egenandelene. Samme år maktet ikke pasienter å betale for minst 40 000 legebesøk. Eksperter hevder at helseforskjeller som skyldes ulikheter i inntekt og levestandard, har økt i landet vårt de siste ti årene.
  • det er blitt mye lettere å starte opp med private friskoler.Her dekker staten 85 prosent av utgiftene, resten må dekkes av skolepenger. Ikke alle har råd til å betale skolepenger, og mange friskoler fører til at fellesskolen blir svekket. Dermed blir også opplevelsen av fellesskap i samfunnet svekket. Mindre statlig støtte til skolefritidsordningen rammer dem som har minst å rutte med.
  • det har blitt konkurranseutsetting også av omsorgstjenester, for eksempel i eldreomsorgen. Det vil føre til at omsorg ikke blir det viktigste, men at tjenestene drives mest mulig effektivt. Da blir overskuddet størst for dem som eier firmaene.
  • i en del nye og moderne yrker er det forholdsvis få som organiserer seg og vil stå solidarisk med kollegaene sine. I stedet velger de å inngå egne private avtaler med sine arbeidsgivere.Dette kan føre til nokså store lønnsforskjeller på en og samme arbeidsplass.

De som er skeptiske til en slik utvikling, hevder at vi kommer til å få et samfunn der frihetene til de velstående blir større, mens vi får stadig flere som blir mer og mer ufri. I praksis vil med andre ord ikke alle ha de samme grunnleggende rettighetene.

 

Men politikerne er uenige om hva som er i ferd med å skje med velferdsstaten. De som er redd en svært sterk og aktiv stat, frykter at den i stedet for å sikre velferden for den enkelte blir så sterk at den tvert imot truer den enkeltes frihet.

Kort er tankegangen denne:

  • Dersom vi venner oss til at vi kan gå til staten eller kommunen straks vi får problemer, gidder vi til slutt ikke å gjøre noe selv. Hvorfor arbeide når arbeidsledighetstrygden, uføretrygden og sykelønnsordningen er så gode at vi kan leve godt på dem? Det er nok av dem som tenker slik, og lurer til seg penger de ikke har rett på. Velferdsstaten blir en sovepute som gjør oss late, og mange gidder rett og slett ikke å ta ansvar for sitt eget liv.
  • Hvorfor skal alle gå i den samme offentlige skolen når vi mennesker er forskjellige og derfor trenger nettopp ulike tilbud og opplegg? Og er ikke barnas utdanning noe av det beste foreldrene kan bruke penger på? Er ikke valg av skole og utdanning en menneskerett?
  • Det er selvsagt viktig at folk som har det vanskelig, får hjelp.Men det er også viktig at folk blir oppmuntret til å ta ansvar for sitt eget liv, og at de tenker igjennom sine egne valg slik at de unngår å komme i klemma og blir en belastning for fellesskapet. En rekke problemer er nemlig selvforskyldte.
  • Når et medmenneske får det vanskelig, er det også mye de nærmeste kan gjøre. Det må ikke bli slik at naboer, familie og venner bare roper på offentlige myndigheter. Solidaritet handler ikke bare om at de skal trå til med sine eksperter, solidaritet er først og fremst at medmennesker frivillig stiller opp for hverandre.
  • Den enkelte må bli oppmuntret til å ta initiativ, skape sin egen arbeidsplass, være kreativ og ny tenkende og ikke gå ut fra at «staten tenker for meg».

En del politikere hevder at velferdsstaten kommer til å bli altfor dyr dersom en ikke strammer inn på en del av støtteordningene. Hovedgrunnen til det er at de eldre kommer til å utgjøre en stadig større del av befolkningen. Disse eldre er ikke produktive, de påfører tvert imot det offentlige store utgifter til stell og annen form for oppfølging.

Hvis en ikke reduserer en del av støtteordningene, må en ta inn enda større skatter og avgifter fra dem som er i arbeid, og som utgjør en stadig mindre andel av befolkningen.

De som hevder at det er fornuftig å senke skattene som bdriftene betaler, viser til at bedriftene i motsatt tilfelle kan komme til å flytte til land der skattene er lavere. Av samme grunn må nok arbeidstakere i høykostland som Norge regne med at lønningene må ned dersom de i det hele tatt skal få arbeid i framtida.

De siste poengene minner oss enda en gang om at politikerne i et land ikke fritt kan bestemme ut fra hva de aller helst skulle ønske. De er nokså avhengige av hva som skjer i arbeids- og næringslivet i andre deler av verden. Hva som skjer med den norske velferdsstaten, er blant annet avhengig av hva som skjer med lønnsnivået i industrien i Kina de nærmeste årene.

Utfordringer til deg:

  1. Er velferdsstaten i fare?
  2. Over finner du flere områder som er forklart på to helt ulike måter, ut fra politisk syn. Ta for dere noen av sakene og diskuter dem i klassen.
  3. Hvilken betydning vil endringer i velferdsstaten kunne ha for din yrkesutøvelse.  Finn ett eller to eksempler
  4. Diskuter påstanden: «En sterk og aktiv stat blir en sovepute for borgerne som selv ikke gidder å ta ansvar for sitt eget liv.»
  5. Diskuter påstanden: «En ordning med fritt skolevalg og mange privatskoler fører til et bedre skolevesen.»
  6. Drøft påstanden: «Bedriftseiere som flytter bedriften utenlands, er bare opptatt av å tjene mest mulig penger og viser ikke samfunnsansvar.»
 

 

Relatert innhold

Aktuelt stoff