Fagstoff

Oppsummering av stråling fra verdensrommet

Publisert: 29.04.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

 

Støv og gass utover i verdensrommet. Foto.Krabbetåken, restene av en supernovaeksplosjon i år 1054.  

 

 

 

Mann på sykkel ved siden av et stort rør. Foto.Med LHC - Large Hadron Collider - håper CERN å finne ut mer om blant annet universet. Her fra monteringen av partikkelbanen.  
  • Galileo Galilei var den første som tok i bruk kikkerten for å studere stjernehimmelen.
  • En stjernes strålingskurve viser utstrålt effekt som funksjon av bølgelengden. Den blir brukt til å bestemme temperaturen på stjernen.
  • Et kontinuerlig spekter skriver seg fra glødende faste stoffer eller lysende gasser under høyt trykk.
  • Et emisjonsspekter skriver seg fra lysende gasser under lavt trykk og består av adskilte lyse linjer (linjespekter).
  • Et absorpsjonsspekter består av mørke linjer i et kontinuerlig spekter. Mønsteret av de mørke absorpsjonslinjene og de lyse emisjonslinjene er identiske for samme grunnstoff.
  • Både emisjonsspekter og absorpsjonsspekter blir brukt til å identifisere grunnstoffene på en stjerne.
  • Med radiosignaler er det oppdaget organiske molekyler i verdensrommet.
  • Radiosignaler med bølgelengde 21 cm skriver seg fra hydrogenatomer.
  • Linjespekteret fra en stjerne kan avsløre om stjernen har planeter.
  • Ved en stjerneformørkelse blir lysstyrken litt redusert hver gang en planet beveger seg foran stjernen.
  • Kefeider er verdensrommets «fyrtårn» og blir brukt til å bestemme avstander til andre stjerner og galakser, og hvilken fart de har.
  • Alle supernovaer type 1a er like lyssterke (og lyser sterkere enn kafeidene). Ved hjelp av kraftige teleskop og avanserte datamaskiner blir supernova type 1a nå brukt til å måle de virkelig store avstandene i verdensrommet.
Relatert innhold