Fagstoff

Minoritet i eget land

Publisert: 13.10.2010, Oppdatert: 29.06.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Den aboriginske artisten Albert David under en velkomstseremoni ved parlamentet i Canberra. Foto.  

I 90 land verden over lever til sammen nærmere 370 millioner mennesker som regnes som urfolk (2015). Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk. Urfolk defineres ofte som «folk som, helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det, eller staten ble etablert» (ILO-konvensjon nr. 169).

ILO-konvensjon nr. 169

Urfolk har opp gjennom tidene fått lite anerkjennelse. Mange har fått sin selvbestemmelsesrett begrenset av staten de bor i, og flere har opplevd, eller opplever ennå, forfølgelse og overgrep. Men i 1989 fikk verdens urfolksamfunn styrket sine rettigheter, da FN-organisasjonen ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – International Labour Organization) vedtok konvensjonEn konvensjon er en avtale som også kan gå under navn som traktat eller pakt. Ofte er konvensjoner internasjonale. En internasjonal konvensjon er en avtale mellom stater hvor de statene som underskriver, forplikter seg til å respektere avtalen. Når en stat har skrevet under på en slik konvensjon, sier vi at staten har ratifisert konvensjonen. Da er konvensjonen folkerettslig bindende for den staten. nr. 169. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er til nå det eneste forpliktende folkerettslige instrumentet om urfolks rettigheter. Det vil si at alle landene som har ratifisertÅ ratifisere en avtale betyr å godkjenne den, eller å den gjøre gyldig. Hvis et land ratifiserer en avtale, betyr det at de godkjenner alle sider ved den og forplikter seg til å følge avtalen i ett og alt.  (godkjent) denne konvensjonen, er forpliktet til å etterleve den. Konvensjonen tar for eksempel opp retten til tospråklig utdanning, landrettigheter og retten til å delta i beslutningsprosesser. Etter at konvensjonen ble vedtatt, er det verden over blitt mer oppmerksomhet omkring urfolkene og deres rettigheter. Men urfolk har også samtidig opplevd at de blir oversett. Fram til februar 2016 hadde bare 22 land ratifisert konvensjonen. Dette er ikke et stort antall når vi vet at det lever urfolk i 90 land i verden. Urfolksgrupper har også protestert i forbindelse med jubileer og feiringer knyttet til kolonihistorien. Under 500-årsmarkeringen av Europas «oppdagelse» av Latin-Amerika i 1992, fremmet urfolksgrupper krav om å få tilbake rettigheter og ressurser som var tatt fra dem under koloniherredømmet.

Norge og urfolksrettighetene

Den norske staten behandlet lenge samene svært dårlig og førte langt inn på 1900-tallet en uttalt «fornorskingspolitikk». I praksis gikk denne politikken ut på å ignorere og undertrykke samisk kultur, særlig gjennom å nekte samene å bruke sitt eget språk i skolen.

Norge ble seinere en aktiv pådriver for ILO-konvensjonen som skal beskytte urfolk mot overgrep fra stater. Konvensjonen sier at urfolk har rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur og sitt eget språk. I tillegg har den bestemmelser om rettigheter til naturressurser og eiendomsrett og råderett over de landområdene urfolkene bruker.

Den økte bevisstheten om rettighetene til Norges eneste urfolksgruppe, samene, kan knyttes til det som ofte kalles «Alta-aksjonen»-. I 1968 startet planleggingen av en vannkraftutbygging av Altaelva i Finnmark. Det førte til mye motstand, for utbyggingen ville få negative konsekvenser for samisk reindrift, fiske og jordbruk, og for plantelivet i området. I 1978 ble Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget etablert. Aksjonen fikk stor støtte i hele landet, noe som gjorde at det for første gang ble rettet et søkelys mot hvordan storsamfunnet påvirker samenes levesett og deres områder. Alta-aksjonen utviklet seg til en åpen strid mellom på den ene siden samiske og lokale interesser, sammen med naturvernorganisasjonene, og på den andre siden regjeringen, energimyndighetene og fylkestinget i Finnmark. Til tross for at Folkeaksjonen hadde stor støtte, vedtok Stortinget utbygging, noe som førte til at aksjonistene tok i bruk sivil ulydighet, demonstrasjoner og etter hvert sultestreik. Norge fikk etter hvert kritikk internasjonalt for sin behandling av samene. Saken endte med domsavsigelse i Høyesterett i 1982, der det ble slått fast at utbyggingen var lovlig. Folkeaksjonen ble siden oppløst.

Alta-aksjonen fikk likevel et viktig etterspill. Som en direkte følge av konflikten rundt utbyggingen av Altaelva, ble Samerettsutvalget etablert i 1980. Konflikten hadde utløst et behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og samenes rettsstilling. Utvalget avga sin første utredning i 1984. Denne utredningen la grunnlaget for en egen samelov, som kom i 1987, en grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn i 1988 og opprettelsen av det folkevalgte organet Sametinget i 1989.1

Oppgaver
Relatert innhold

Generelt