Fagstoff

Samene – et urfolk i nord

Publisert: 29.09.2010, Oppdatert: 16.08.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Unge samiske gutter fra Karasjok kledd i kofter med tilhørende hodeplagg. Foto.  

Samene er Nordens urfolk. Samisk kultur er bevart gjennom tusenvis av år til tross for store samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtiden.

ILO-konvensjonen for urfolks rettigheter (nr. 169) definerer urfolk slik: «Urfolk er folk som har bevart, helt eller delvis, sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et visst landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert.» Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1990 og forpliktet seg da til å treffe tiltak for å støtte samenes arbeid med å bevare og videreutvikle sin kultur. (Kilde: Regjeringen.no)

Samene er Nordens urfolk og bosatt i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland. Området strekker seg fra Kolahalvøya i nordøst til Engerdal i Sør-Norge. På samisk heter dette området Sápmi. Samene er den folkegruppa som har bodd lengst i nord og utgjør mellom 60 000 og 80 000 mennesker. Omtrent halvparten av dem bor i Norge.

Naturen og slekta betydde alt

Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen. Dette har også preget den måten deres samfunn er bygd opp på. De var avhengige av naturen – det var der de hentet mat og klær og skaffet seg redskaper og tak over hodet. Da er det ikke underlig at naturen ble utstyrt med liv og sjel, og at spesielle steder ble betraktet som hellige.

Det tradisjonelle samfunnssystemet til samene var bygd opp av mange små lokale enheter. De het siidaer og var basert på slektskap mellom medlemmene. Det var flere familier eller hushold som i fellesskap disponerte over et område. Siidane kunne gjøre mye for medlemmene sine, men de var ikke i stand til å samle alle samene til motstand når de ble utsatt for press fra andre folkeslag utenfra. De ble presset fra mange kanter og på mange områder.

Skatteinnkreving

I 1751 ble Grensetraktaten av 1751 inngått mellom Danmark-Norge og Sverige. Denne traktaten fastla grensen mellom Norge og Sverige og inkluderte også hvordan landene skulle fordele de samiske områdene fra Femunden og nordover. Før dette hadde samene i perioder måttet betale skatt til flere av rikene på Nordkalotten.

På 1700-tallet prøvde folk fra de nordiske rikene å få innflytelse over Sameland. I Norge ble noen av boområdene til samene gjort til krongods. Det ble gitt som len til stormenn som påla samene å betale skatt og tiende.

Fornorskingspolitikk

Gruppe med samer i pesk utenfor Kautokeino kirke. Foto. Samer sammen med presten etter en gudstjeneste i Kautokeino kirke i 1882. 

Samene ble etter hvert også utsatt for en hardhendt fornorskingspolitikk som både gikk på språk, kultur og religion. Misjonærer greide nesten å ta knekken på deres opprinnelige religion, og i skolene måtte barna først og fremst lære norsk. Fra 1848 skulle det samiske språket skiftes ut med norsk, og fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen, ellers skulle all undervisning skje på norsk. I 1902 bestemte Stortinget at bare norske statsborgere som kunne snakke norsk, og som brukte norsk til daglig, kunne få kjøpe jord. Først i 1965 ble denne regelen fjernet.

Joiking er en samisk sangform, som er en viktig del av den samiske kulturen. Kristne misjonærer sa at joiken var syndig, og lenge var den forbudt i mange skoler. De norske myndighetenes politikk overfor samene var altså alt i alt fornorsking eller assimileringAssimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre den mest mulig lik flertallet i befolkningen. I Norge ble denne politikken ført overfor samene. Vi refererer også ofte til det som en fornorskningsprosess.. Samene skulle suges opp i det norske samfunnet og bli som flertallet.

Noen år etter andre verdenskrig begynte de norske myndighetene å endre mening når det gjaldt den politikken som burde føres overfor samene. Ute i verden – ikke minst i FN – var menneskerettighetene en svært viktig sak. Debatten om disse rettighetene påvirket også norske myndigheter. Det var noe av bakgrunnen for at skoleloven ble forandret i 1959. Fra da av ble det lov å bruke samisk som opplæringsspråk, og samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967.

Samene organiserer seg og yter motstand

Den første samiske avisen ble utgitt i 1873 og holdt stand gjennom 33 utgaver. Nye aviser kom til senere. Sagai Muittalægje kom ut mellom 1904 og 1911 og hadde en tydelig politisk agenda. Den bidro sannsynligvis til at den første samiske stortingsrepresentanten ble valgt inn i 1906. I 1917 kom det første landsmøtet sammen – i Trondheim, men noen samisk riksorganisasjon kom ikke før etter andre verdenskrig. I 1948 ble Norske Reindriftssamers Landsforbund stiftet, og i 1968 kom Norske samers riksforbund.

Et stridspunkt gjennom mange år var hvem som hadde rett til land og vann i Finnmark. I forbindelse med kampen om utbyggingen av Alta- og Kautokeino-vassdraget i 1970-årene ble det fart i denne diskusjonen. I 1973 ble en lavvo, det samiske telttypen, slått opp foran Stortinget i Oslo. Samene ville på denne måten demonstrere mot at det skulle bygges et vasskraftverk i Alta-vassdraget, siden det var midt i et område som ble brukt av reindriftssamene. Senere ble Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget dannet. Folkeaksjonen gjorde bruk av sivil ulydighet, blant annet gjennom en leir i Stilla fra sommeren 1979, som politiet flere ganger forsøkte å rydde.

Politiet og demonstranter under folkeaksjonen mot utbygging av Alta-vassdraget i 1980. Foto. Politiet og demonstranter under folkeaksjonen i Alta i 1980. 
Denne saken, som ofte blir kalt Alta-saken, ble starten på samenes frigjøring etter den norske statens forsøk på fornorsking. En følge av motstanden mot denne utbyggingen ble for eksempel at regjeringen oppnevnte Samerettsutvalget, som skulle lage en oversikt over hvilke rettigheter samene har. Et resultat av dette arbeidet var at det i Grunnloven ble tatt inn en bestemmelse om at staten skal legge forholdene til rette for at samene skal kunne utvikle sitt eget språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Nye rettigheter og samisk identitet i en moderne verden

I 1990 ble det vedtatt lovendringer som er svært viktige for samene. Da ble det bestemt at norsk og samisk skal være likeverdige språk i samiske forvaltningsområder, og at barn i samiske distrikter har rett til opplæring i og på samisk. Sametinget er ett av de samiske styringsorganene som skal arbeide for at denne bestemmelsen blir satt ut i livet og ikke blir bare et papirvedtak. Sametinget blir valgt av samene samtidig med valg på representanter til Stortinget – altså hvert fjerde år. Sametinget kan ikke gi lover, men har rett til å uttale seg om alle spørsmål som berører samene. Sametingets hovedsete ligger i Karasjok. I 1990 ble det dessuten opprettet en samisk høyskole i Kautokeino.

I 1986 ble det samiske flagget godkjent. Flagget er felles for alle samene, uansett hvilket land de bor i. Samenes nasjonaldag er 6. februar. Da feirer de det første samiske landsmøtet, som ble holdt i Trondheim. Nasjonaldagen ble feiret første gang i 1993, samtidig som FNs internasjonale urfolksår ble offisielt åpnet i Karasjok.

Den samiske minoritetsbefolkningen i dag er en sammensatt gruppe. Det er mer enn 40 000 samer i Norge, og under 10 prosent av disse driver med reindrift, selv om jakt, fangst og reindrift står sentralt i samisk kultur og tradisjon. Reindrift foregår også over store områder, noe som gjør at det kan oppstå konflikter i det moderne Norge. Den samiske befolkningen er spredt over hele landet, og de fleste bor i byer og tettsteder, også utenfor Sápmi. Men de mest konsentrerte områdene er i utkantstrøk nord for Saltfjellet. (Kilde: SSB.)

Oppgaver
Relatert innhold

Faglig

Fordypningsstoff for

Generelt

Tverrfaglig

Generelt