Fagstoff

Hverdagsrasisme

Publisert: 27.08.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Hverdagsrasisme

Hvorfor er vi så skeptiske til mennesker som ikke kommer fra Norge eller et annet vestlig land? Hva er egentlig hverdagsrasisme? Og hvorfor har enkelte innvandrere vanskeligheter med å integreres i arbeidslivet?

Hva er rasisme? Det er et syn som inndeler og rangordner folkegrupper etter medfødte raseegenskaper. Rasismen tar ofte utgangspunkt i at folk av ens egen rase er mer verdifulle enn andre. Dagens rasismedebatt handler like mye om etnisitet og religion som om rase.

Hverdagsrasisme

Hverdagsrasisme handler om frykt, misforståelse og generalisering. Hvis for eksempel en person fra en etnisk gruppe utfører en kriminell handling, er det lett å knytte hendelsen til hele gruppen. Det handler om "vi norske" og "dem", de som er annerledes. Hverdagsrasismen preges av forenklede bilder, vi tar stilling uten å vite noe på forhånd. Denne typen rasisme opptrer på arbeidsplasser, på skoler og i det offentlige rom. Når en høyt utdannet afrikaner ikke får en relevant jobb i Norge på grunn av hudfarge, er det et eksempel på hverdagsrasisme.

Rasismebegrepet blir ofte misforstått og misbrukt. Når en gammel dame klager over sterk matlukt fra sine pakistanske naboer, er ikke det rasisme. Enkelte vil også hevde at hendelsen i Sofienbergparken i Oslo, hvor Ali Farah ikke ble tatt med av ambulansepersonellet, ikke handlet om rasisme. Det var kanskje en misforståelse av situasjonen. Ambulansepersonellet hevdet de trodde han var ruset og ved full bevissthet. De har i ettertid hardnakket hevdet at de ikke hadde rasistiske motiver. Men sammen med mange andre saker i media har Sofienbergsaken satt søkelys på hverdagsrasismen i Norge.

Soknepresten i Oppdal

Joseph Moiba flyttet fra et krigsherjet Sierra Leone med kone og fire småsøsken til Norge i 1999. I Sierra Leone hadde han arbeidet som prest ved metodistkirken, og Moiba ønsket å fortsette prestegjerningen i Norge. Han ville lære seg norsk så fort som mulig. For å få fortgang i norskopplæringen begynte han på norsk grunnfag ved NTNU, han tok grunnfaget på halvparten av normert tid. Videre fullførte han en master i kristendom. Ved siden av studiene praktiserte han ulønnet i Lademoen menighet i Trondheim.

Da ventet neste steg, han ville ordineres til prest i Den norske kirke. Men da begynte også problemene. Beskjeden fra kirken var at han først måtte bli cand.theol. Dette til tross for at han hadde presteutdanning fra hjemlandet. Han begynte på Universitetet i Oslo. I to år pendlet han mellom Oslo og Trondheim. Hjemme i Trondheim var kone, datter, småsøsknene og jobb. Ved det teologiske fakultet følte han seg ikke velkommen. En dag tok en av professorene Moiba til side, professoren uttalte at Den norske kirke ikke har plass til prester fra Afrika. Professoren truet også med å stryke ham på eksamen om han ikke gir opp studiene.

Joseph Moiba lot seg likevel ikke stoppe. Han fullførte studiene til tross for at den nevnte professoren gav ham dårligste karakter. Han begynte å jobbe som vikarprest i Den norske kirke.

I 2005 fikk Joseph Moiba fast stilling som prest, og han flyttet til Oppdal med familien. Han følte seg velkommen i Oppdal, og opplevde positive tilbakemeldinger fra menigheten. Men idyllen slo fort sprekker, nå fikk han vite at enkelte ikke ønsker å bruke ham under begravelser. Han fikk vite at hudfargen var årsak til vegringen.

Det hele toppet seg da en person angriper Moiba verbalt og fysisk på en bensinstasjon i Oppdal, og saken kommer ut i mediene. I et intervju med Adresseavisen den 09.10.2008 sier Moiba: "Norge har sendt misjonærer til Afrika i over 300 år. I Sierra Leone forkynner de ikke på det lokale språket, men på engelsk. Så blir det oversatt. Men hvordan er det andre veien, når afrikanere kommer hit?"1

Moiba uttalte også at han syntes Den norske kirke i ettertid har taklet saken godt. Han ønsker nå et sterkere fokus på rasisme i kirken.

Ikke de og oss, men vi

Den 2. juni 2008 skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre i Aftenposten: "Målet er ikke å ha en ambassadør eller ti med pakistansk bakgrunn. Målet er å ha det, og at alle synes det er helt naturlig."2

Det er på mange måter dette det handler om i de fleste saker som angår hverdagsrasisme. Skal problemene Moiba og andre møter få en løsning, må vi møtes som likeverdige individer, uten å henge oss opp i den enkeltes etniske tilhørighet.

Noe annet bemerkelsesverdig er det at en som er utdannet innen medisin fra nesten hvilket som helst land i verden kan få bevilling og jobbe som lege i Norge, men en teolog fra et u-land må ta utdanningen på nytt i Norge. Satt på spissen kan vi spørre om den åndelige behandlingen av innbyggerne i Norge er viktigere enn den rent fagmedisinske!

 

Relatert innhold

Generelt