Fagstoff

Ulike typer fredsoperasjoner

Publisert: 11.09.2009
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Mineryddere i Libanon

Man kan skille mellom fire ulike typer fredsoperasjoner: observatørstyrker, tradisjonelle fredsbevarende operasjoner, andregenerasjons fredsbevarende operasjoner og fredsopprettende operasjoner.

De ulike FN-operasjonene skiller seg fra hverandre ved ulik grad av maktbruk og operasjonelt miljø. Enkelte av dagens FN-operasjoner passer imidlertid inn i flere kategorier fordi de har fått sitt mandat endret.

Observatørstyrker

De fleste FN-operasjonene som ble opprettet mellom 1948 og 1996, var observatørstyrker. Disse består gjerne av ubevæpnede enkeltstående observatører fra nøytrale land. Disse utplasseres i konfliktområder der en fredsavtale allerede er inngått. De har i oppgave å observere hva som skjer, og rapportere tilbake til FN om eventuelle brudd på våpenhviler og tilbaketrekking av soldater. Tanken er at dersom situasjonen overvåkes av FN, er partene mindre villige til å bryte en våpenhvile, jukse ved valg eller ikke respektere menneskerettighetene. Slike observatørstyrker er prisgitt samtykke fra partene i konflikten og kan vare i en årrekke. Eksempler på observatørstyrker er UNMOGIP på grensen mellom India og Pakistan (Kashmir) (1949–) og UNOMIG i Georgia (1993–).

Tradisjonelle fredsbevarende operasjoner

Tradisjonelle fredsbevarende styrker er også avhengige av samtykke og samarbeid fra partene i konflikten, men har mer komplekse oppgaver enn bare observasjon. Hensikten med disse styrkene er å skape et stabilt miljø for videre arbeid med en diplomatisk løsning på konflikten. De er derfor gjerne plassert i en buffersone mellom partene for å forhindre at våpenhvilen eller fredsforhandlingene blir brutt. De tradisjonelle fredsbevarende styrkene er ofte små og rekruttert fra nøytrale land. De er lett bevæpnet, men kan kun bruke passiv makt, det vil si utelukkende til selvforsvar. Eksempler på denne typen fredsoperasjoner er UNFICYP på Kypros (1964–) og UNIFIL i Libanon (1978–).

Andregenerasjons fredsbevarende operasjoner

Disse operasjonene skiller seg fra tradisjonelle fredsbevarende operasjoner fordi de kan iverksettes mens kampene fortsatt pågår, uten samtykke fra partene. Dessuten er andregenerasjons fredsbevarende styrker langt mer komplekse og omfattende enn de tradisjonelle fredsoperasjonene. De er redskap for en bredere FN-front som også inneholder politiske, sosiale, økonomiske, humanitære og diplomatiske initiativer. Dette kan være oppgaver som å beskytte leveranser av humanitær hjelp, avvæpne og demobilisere de krigførende, bevare og beskytte trygge områder, ha oppsyn med grenser, overvåke brudd på menneskerettighetene og midlertidig overtakelse av statlige funksjoner. En annen ting som skiller denne typen fredsoperasjoner fra de andre er at de er mer avhengige av stormaktenes militære bidrag, fordi de er så omfattende og ressurskrevende.

Skillet mellom tradisjonelle og andregenerasjons fredsbevarende styrker har sitt utspring i daværende generalsekretær Boutros Boutros-Ghalis ”Agenda for Peace” i 1992. Eksempler på denne typen oppdrag er UNTAC i Kambodsja (1992–93) og UNPROFOR i Jugoslavia (1992–-96).

Fredsopprettende operasjoner

Denne typen operasjoner har en rekke likhetstrekk med andregenerasjons fredsbevarende styrker. Men operasjonen er et resultat av at FN har tatt stilling til fordel for én av partene i konflikten. Det forventes ikke samarbeid fra den definerte fienden, så dette er i realiteten krig. Kjennetegnet er massiv bruk av militærmakt. FN har selv ikke kapasitet til å gjennomføre en operasjon av denne typen, men må gi fullmakt til en koalisjon av medlemsstater som kan iverksette en slik operasjon under FNs flagg. Eksempler på fredsopprettende operasjoner er golfkrigen (1990–91).

 

Relatert innhold