Fagstoff

FN, menneskerettigheter og rettferdighet

Publisert: 22.12.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Menneskerettighetserklæringen

Rettferdighet og like rettigheter står helt sentralt i FN-pakten. FN har opp igjennom årene jobbet frem flere internasjonale regler som skal sikre både enkeltmennesker og stater mot overgrep og urettferdighet. Tiltak som valgovervåking og avkolonisering er andre eksempler på FNs arbeid mot urettferdighet.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter

Som en av sine første oppgaver formulerte FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter, en proklamasjon av de grunnleggende rettighetene og frihetene som enhver mann og kvinne har: retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre og mange andre rettigheter.

Erklæringen ble vedtatt av Generalforsamlingen 10. desember 1948, en dato som blir markert hvert år som menneskerettighetenes dag. I 1976 gikk man et hakk videre og vedtok to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner (en konvensjon er juridisk bindende, en erklæring er det ikke). En av konvensjonene handler om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, den andre om borgerrettigheter og politiske rettigheter. Den allmenne erklæringen fra 1948 er med i disse konvensjonene og er dermed nå juridisk bindende. Disse tre dokumentene utgjør den internasjonale rettighetsloven, en norm og et mål for alle land og folk.

Mange andre internasjonale konvensjoner er blitt vedtatt i FN-regi: om kvinners rettigheter, om rasediskriminering, om barns rettigheter og mange andre menneskerettigheter.

FNs kommisjon for menneskerettigheter er det eneste, mellomstatlige organet som holder åpne møter om krenkelser av menneskerettighetene, uansett hvor i verden de inntreffer. Den overvåker hvordan landene forholder seg til menneskerettighetene, og mottar klager om krenkelser mot rettigheter og friheter. Kommisjonen utpeker særlige rapportører som har til oppgave å undersøke hvordan menneskerettighetssituasjonen er i utvalgte land.

FNs høykommissær for menneskerettigheter, som første gang ble utnevnt i 1994, koordinerer FN-systemets innsats for menneskerettigheter, sender ut fakta-innsamlere og etterforsker krenkelser.

Selvbestemmelse og uavhengighet

En av de viktigste rettighetene – selvbestemmelsen eller nasjonenes rett til å styre seg selv – var et fjernt mål da FN-pakten ble underskrevet. I dag er det virkelighet i de fleste av områdene som tidligere var underlagt kolonistyre.

I 1960 vedtok Generalforsamlingen deklarasjonen om selvstendighet for kolonialiserte land og folk. Den understreket nødvendigheten av en snarlig slutt på kolonialismen. Siden har omkring 60 tidligere koloniområder med til sammen over 800 millioner innbyggere blitt selvstendige og valgt inn i FN som suverene medlemmer. I dag gjenstår bare 17 ikke-selvstendige territorier. Det har med andre ord vært en svært positiv utvikling i retning av flere selvstendige land i denne perioden.

Overvåking av valg

 

FN-observatør ved valg i Namibia. Foto.FN-observatør ved valg i Namibia
Opphavsmann: Milton Grant, UN Photo
 

 

Etter anmodning fra landenes regjeringer har FN sendt valgobservatører for å overvåke valg i flere land. Eksempler på dette er Nicaragua (1990), Haiti (1990), Angola (1992), El Salvador, Sør-Afrika, Mosambik (1994) og Øst-Timor (2001).

Observatørene overvåker som regel forberedelsene til og gjennomføringen av valgene. På valgdagen besøker de valglokaler overalt i landene og overvåker stemmetellingen. Slik kan de vurdere om valgene har vært frie og rettferdige. Siden 1992 har FN bidratt med rådgivning og teknisk bistand ved forberedelser til og gjennomføring av valg i over 84 land.

 

Apartheid

I over tre tiår drev FN en utrettelig kampanje mot Sør-Afrikas apartheidpolitikk (raseadskillelse) som av Generalforsamlingen ble karaktersiert som "en forbrytelse mot menneskeheten".

Kampanjen strakte seg fra et våpenembargo til en konvensjon mot apartheid innenfor idretten. Den var en viktig faktor i utviklingen som førte til en demokratisk valgt regjering i april 1994, etter valg der alle sørafrikanere for første gang hadde stemmerett.
FNs observatørgruppe i Sør-Afrika bidro med sin støtte i overgangsfasen og overvåket valget. Innsettelsen av en ikke-rasistisk og demokratisk regjering i mai 1994 innebar den definitive avslutningen på apartheidsystemet.

Internasjonal rett

FN har kommet med viktige bidrag til å utvide regelverket for staters forhold til hverandre, gjennom samling av rettsregler og utvidelse av folkeretten. Den mellomfolkelige domstol hjelper stater å løse juridiske tvister og har gitt viktige råd om juridiske aspekter ved FN-tiltak. Den internasjonale lovkommisjonen arbeider med å videreutvikle folkeretten.

FN har tatt initiativ til hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til miljøbeskyttende avtaler. Konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner er det overordnede juridiske instrumentet for likestilling mellom kvinner og menn. Konvensjonen mot ulovlig handel med narkotika og psykofarmaka (legemidler som virker på sinnstilstanden) er den viktigste internasjonale avtalen mot narkotikasmugling. FNs havrettskonvensjon fastsetter regler for likerett mellom landene når det gjelder naturressursene i verdenshavene. Den foreskriver også beskyttelse av havmiljøet og frihet for skipsfart og havforskning.