Fagstoff

Hvorfor blei folkediktninga sentral for nasjonsbygginga?

Publisert: 18.09.2013, Oppdatert: 01.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Folkediktning. Kollasje    

På 1800-tallet oppdager kultureliten den norske folkediktninga. Endelig er det noe som er rotekte norsk! I arbeidet med å rekonstruere det genuint norske får derfor den levende, muntlige fortellertradisjonen ei sentral rolle.

Portrett av Peter Christen Asbjørnsen. Foto. Portrett av Peter Christen Asbjørnsen, ca. 1875.  

 

 

  

En rik muntlig teksttradisjon

Med svartedauden døde den norrøne skriftkulturen ut, og dansk overtok som skriftspråk i Norge. Skriftkulturen vår var derfor dansk på begynnelsen av 1800-tallet.

Men en muntlig norsk tekstkultur hadde overlevd – nemlig folkediktninga. I hele landet blei det fortalt eventyr og sagn og sunget folkeviser.

Norske fortellinger om norske forhold

Selv om folkediktninga ikke blei til på 1800-tallet, inngår den likevel som et sentralt ledd i nasjonsbygginga. Når man nå skulle bygge opp en norsk nasjonalstat, blei norske fortellinger om norske forhold helt sentrale. Eventyr, sagn og folkeviser blei viktige i rekonstrueringa av "det norske".

Inspirert av de tyske brødrene Grimm begynte prester og andre med interesse for folkekultur å skrive ned fortellinger som hadde levd på folkemunne i flere hundre år. De meste kjente samlerne var Andreas Faye, Magnus Brostrup Landstad, Sophus Bugge, Olea Crøger, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. Seinere fulgte professor Moltke Moe i sin fars fotspor.

Ingebret Moltke Moe (1859–1913) var Nordens første professor i folkloristikk. Han var sønn av dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moe. Atten år gammel dro han ut på innsamlingsferd. Året etter fikk han stipend fra universitetet for å samle inn folketradisjonsstoff i Telemark.

Liv Bratterud fra Bø forteller eventyr for Moltke Moe, sommeren 1878. Foto.Liv Bratterud fra Bø herad forteller eventyr for Moltke Moe, sommeren 1878.   

Relatert innhold

Faglig

Generelt