Fagstoff

ARIANE versjon 1

Publisert: 03.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Ariane

Den første europeiske raketten for oppskyting av satellitter var Ariane 1, som først ble skutt opp julaften 1979, men den virkelige "arbeidshesten" for europeisk romvirksomhet var Ariane 4, som hadde 113 vellykkede oppskytinger mellom 15. juni 1988 og 15. februar 2003. Den ble tilbudt i forskjellige varianter når det gjaldt ekstra rakettmotorer som ble brukt ved start hvor tyngdekraften er betydelig. Disse ekstramotorene kunne ha både fast og flytende brennstoff. Nyttelasten ble opp til 4,9 tonn for oppskyting til overføringsbane, GTO.

Oversikt over bæreraketten Ariane 6. Illustrasjon.ARIANE 6   

 

Figuren viser et snitt gjennom Ariane 6, og den er typisk for strukturen for de første bærerakettene i denne familien. Den siste versjonen ble også brukt i forskjellige konfigurasjoner.

ARIANE 4-familien

Første trinnet av Ariane 1 veide 15,6 tonn uten brennstoff og kunne fylles med 145 tonn drivstoff, nitrogentetroksyd N2H4 og UH25, en blanding av UDMH (75 %) og hydrasinhydrat (25 %). Den hadde 4 Viking-motorer som gir en skyvekraft på 270 000 newton. Brenntid for første trinnet var 135 sekunder. Styring skjedde ved endimensjonal helning av hver av de fire motorene, og i tillegg var trinnet utstyrt med fire styrefinner på hver 2 m2.

Første trinnet kunne utstyres med opptil fire påhengsmotorer med fast brennstoff. Hver veide 9,7 tonn og det faste drivstoffet utgjorde 7,3 tonn. Disse ekstramotorene ble tent i en høyde av 11 meter og frigjort etter 33 sekunder.

Andre trinnet veide3,6 tonn uten brennstoff og kunne fylles med 34 tonn brennstoff (N2H4 og UH25). Brenntiden var 123 sekunder. Dette trinnet hadde en Viking-motor som kunne styres i to retninger.

Selve skroget for det tredje trinnet veide 1,2 tonn. Som drivstoff ble benyttet flytende oksygen og hydrogen, totalt 10.7 tonn, og dette drivstoffet hadde en spesifikk impuls på 440 sekunder. Trinnet var utstyrt med en HM7B motor som brant nominelt 720 sekunder.

Både andretrinnet og tredjetrinnet var utstyrt med ekstra dyser for styring av rull-bevegelsen. Om ønsket kunne nyttelasten gis en rotasjon idet den gikk inn i overføringsbanen.

Over tredjetrinnet satt instrumentrommet. Det veide 273 kg. Det var utstyrt med en datamaskin som styrte oppskytingsprosessen, samt utstyr for telemetri, navigasjon, retningsstyring og sprengning av raketten om det skulle bli nødvendig.

Lasterommet var konstruert for å transportere en eller to satellitter, og var beskyttet av en kapsel som ble kastet av når raketten var ute av atmosfæren. Lasterommet hadde en ytre diameter på 3,2 meter og en lengde på 8,65 meter.

Etter hvert som de forskjellige trinnene er brent ut, frigjøres de ved hjelp av små ladninger som eksploderer, og små raketter sørger for at trinnene skyves fra hverandre. Disse operasjonene styres av datamaskinen om bord.

Den første Ariane-raketten, Ariane 1, ble skutt opp julaften 1979. Den var konstruert for å plassere to kommunikasjonssatellitter i bane, men ettersom satellittene ble stadig tyngre, var det nødvendig å utvikle nye modeller. Det var 11 vellykkede oppskytinger av Ariane 1 mellom 1979 og 1987. Deretter ble det fem Ariane 2- oppskytninger og 11 oppskytinger av Ariane 3.