Fagstoff

Satellittkringkasting

Publisert: 07.10.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
DVBingress

Et område hvor satellittsystemene har en dominerende stilling, er TV-kringkasting. En satellitt har kapasitet til distribusjon av mange TV-program til lokale sendere, fellesantenneanlegg og kabelnett. Fjernsynsprogrammene kan også mottas direkte fra satellitten ved bruk av små antenner med 40 til 100 cm antennediameter, og antallet mottakere innen dekningsområdet kan være mange titalls millioner. Systemene er nå basert på digital teknikk med avansert signalbehandling, og dette har gjort det mulig med omfattende fjernsynsdistribusjon over hele jordkloden. De digitale systemene har også gjort det mulig å tilby flere tjenester, som datakringkasting og toveis interaktiv kommunikasjon, og har gjort det mulig å gi tilgang til Internett for små terminaler uavhengig av lokal infrastruktur.

Satellittutvikling

ECS-satellittenECS-satellitten
Opphavsmann: Eutelsat

Oppskyting ECS11989

Sendeeffekt 20 W

Antall transpondere 11

 

Thor 6Thor 6
Opphavsmann: Telenor
Oppskyting 2009

Sendeeffekt 80 W

Antall transpondere 36

 

ParabolmottakerParabolmottaker
Fotograf: Gunnar Stette

 

 

 

 

 

 

 

DVB videokodingDVB videokoding
Opphavsmann: Gunnar Stette

 

DVB audiokodingDVB audiokoding
Opphavsmann: Gunnar Stette

 

DVB multiplekserDVB multiplekser
Opphavsmann: Gunnar Stette

 

 

 

 

 

 

 

 

DVB distribusjonDVB distribusjon
Opphavsmann: Gunnar Stette

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DVB RCSDVB RCS
Opphavsmann: Gunnar Stette

Satellitter ble først brukt til overføring av TV-programmer mellom kringkastingsselskaper. Det var da nødvendig å ha mottakere med store antenner (typisk diameter 10–30 m) for å kunne motta signalet. Ettersom sendeeffekten for hver transponder økte, ble det mulig å bruke stadig mindre mottakerantenner, og da vokste det også fram tjenester som var beregnet på direkte mottaking av forbrukeren.

Distribusjon av TV-signaler via jordnettet var ressurskrevende, og det er vel tvilsomt at vi hadde hatt særlig mer enn en TV-kanal i Norge hvis det ikke var mulig å bruke satellitt. Da TV 2 ble bygget ut i tidsrommet 1990 til 1992 var distribusjonen basert på bruk av satellitt. Signalene fra satellitten ble tatt imot av tradisjonelle TV-sendere for videre utsendelse, og av kabelnettselskaper for distribusjon til abonnentene. Samtidig var signalene fra satellittene så sterke at de kunne tas imot av en hjemmemottaker, en såkalt parabolmottaker, med antennediameter på under én meter. For mottaking fra geostasjonær satellitt er antennestyring ikke nødvendig. For å kunne motta signaler fra flere satellitter kan antennen utstyres med flere mikrobølgehoder, de komponentene som sitter nær brennpunktet i antenna, forsterker signalet og flytter det til en lavere mellomfrekvens før det overføres via antennekabelen til tuneren knyttet til TV-apparatet.

I dag har kringkasting av TV-signaler via satellitt blitt enda mer attraktivt på grunn av overgang til digitale signaler, en overgang som ble mulig ikke minst på grunn av teknologiutvikling når det gjelder signalkompresjon. Dermed er det åpnet for massedistribusjon av et stort antall TV-programmer.

Digitale TV-signaler

Det tradisjonelle, analoge TV-signalet ble utformet for over 70 år siden, basert på den teknologi som da var tilgjengelig. Båndbredden for et analogt TV-signal er typisk 6 MHz, og overført med frekvensmodulasjon vil en satellittransponder med 30 MHz båndbredde ha en kapasitet på én TV-kanal.

En viktig forutsetning for overgang til digital TV var at videosignalene kunne omformes til digitale signaler med tilstrekkelig lav datahastighet uten merkbar reduksjon av kvaliteten. Et omfattende internasjonalt standardiseringsarbeid gjorde det mulig å redusere datahastigheten fra ca 250 Mbit/s til under 10 Mbit/s, og kompresjonsteknikken er stadig under utvikling. En satellittransponder kan typisk overføre over 50 Mbit/s, og da ville overgang til digital TV åpne for en betydelig reduksjon av kostnadene ved distribusjon av TV-signalene. Dessuten ville en overgang til digitale signaler gjøre det mulig å tilby nye tjenester.

Digital teknikk gjør det mulig å sette sammen et komplett TV-signal på en mer fleksibel måte, som figuren viser. Videosignalet kan overføres til en datastrøm med en hastighet som er avhengig av programtype og kvalitetskrav.

Så er det mulig å legge til et antall lydkanaler, og datahastigheten er igjen avhengig av programtypen, om det er høykvalitets musikk eller en kommentatorkanal. Dessuten legges til data og kontrollsignaler av forskjellig slag. All informasjon sendes som datapakker. Pakkene er adresserbare og krypterbare, og de kan inneholde informasjon av alle slag, video, audio, data. Dermed kan også systemet brukes til datakringkasting og til dataoverføring til en enkelt mottaker eller til en gruppe mottakere. Et komplett TV-program kan være en datastrøm i området 2–10 Mbit/s, og da vil det være plass til flere TV-programmer i samme transponder.

Signalet fra satellitten basert på ETSI-standarden DVB-S kan tas imot av en enkelt mottaker i en ”satellittuner” i et hjem og omformes til det ønskede TV-signalet. Det kan også mottas i et kabelhode, deles opp i vanlige analoge TV-kanaler og sendes opp på kabelen i analogt format, men det digitale signalet kan også omkodes og sendes ut på kabelen på digital form i henhold til standard DVB-C. Det kan også sendes ut fra TV-senderne på bakken, og siden desember 2009 er all TV-kringkasting i Norge på digital form i henhold til standard DVB-T. Dette øker antallet tilgjengelige kanaler i bakkenettet fra 4 til 24. Telenor, som kringkaster TV via sine Thor-satellitter, gikk over fra analoge til digitale signaler allerede den 15. oktober 2003.

Interaktiv TV-aksess til Internett

Systemet er også bygget ut til også å omfatte returkanaler via ISDN, GSM og mange andre overføringssystemer. Det er også mulig med returkanal direkte via satellitt, DVB-RCS, Return Channel via Satellite. Datahastigheten i returretning er avhengig av sendeeffekten, og den kan typisk være opptil 4 Mbit/s. En terminal med returkanal består av en vanlig ”parabolmottaker” som også utstyres med en sendeenhet, som figuren viser. Den store fordelen med dette systemet er at det kan operere uavhengig av annen infrastruktur på bakken, og dette gjør det egnet til utbygging til utbygging i områder under utvikling, som for eksempel i Amazonasprovinsen i Brasil. Adgang til Internett er en viktig anvendelse av slike systemer.