Fagstoff

Systemer for satellittkommunikasjon

Publisert: 01.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Muligheten for kommunikasjon over store avstander var en viktig drivkraft for utvikling av romteknologi. Fra 1960 til i dag har vi sett utvikling av stadig nye systemer. De første satellittsystemene ble brukt til langdistansekommunikasjon, til å knytte sammen kontinentene. Senere gjorde teknologiutviklingen det mulig å operere med stadig mindre terminaler nærmere brukere, og nå har vi håndholdte satellittelefoner og mottakere for TV-kringkasting.

Interkontinental kommunikasjon

 

Umm Haraz jordstasjonJordstasjon i INTELSAT-systemet, 30 meter antennediameter, Umm Haraz, Sudan.
Fotograf: Gunnar Stette

 

Eik jordstasjonEik jordstasjon var sentral i satellittsystemet for plattformene i Nordsjøen og senere også for Svalbard og for kommunikasjon med skip.
Opphavsmann: Telenor

 

 

VSAT-systemVSAT(Very Smal Antenna Aperture)-terminaler i lukkede nett for næringslivet.
INMARSAT-systemetPrinsippskisse for INMARSAT-systemet for å knytte mobile brukere til det globale nettet.
Opphavsmann: INMARSAT
ACES satellittDet er mulig med direkte kommunikasjon til håndholdte terminaler ved bruk at store flerstråle-antenner i satellitten.
Forfatter: Boeing
Opphavsmann: Hughes

På den tid kommunikasjon via satellitt begynte å bli mulig, var de globale telesystemene lite utbygget. Den første kabelen for transatlantisk telefoni kom i 1956, og den hadde en kapasitet på 120 kanaler. Derfor var telemyndighetene i alle land interessert i å ta satellitteknologien i bruk. Det resulterte i INTELSAT-organisasjonen, som var eiet av en organisasjon med 200 medlemsland, og som bygget ut et globalt system for satellittkommunikasjon.

Satellittstasjoner var store og kostbare på den tid (på grunn av at satellittene var små og svake), og de nordiske land gikk sammen om å bygge en felles stasjon på Tanum, som ligger i Sverige mellom Oslo og Göteborg. Den hadde antenne med diameter på 30 meter og var av samme typen som jordstasjonen i Umm Haraz ved Khartoum, Sudan, som er vist på bildet.

Nasjonale systemer

Etter hvert som teknologien ble utviklet, ble stasjonene mindre og billigere. Dermed kunne anvendelsesområdene utvides. Et gjennombrudd for nasjonal satellittkommunikasjon skjedde i slutten av 1970-årene da det ble bygget et satellittsystem, Norsat, for kommunikasjon med oljeplattformene i Nordsjøen. Det var basert på å leie satellittkapasitet fra INTELSAT og var det andre i verden etter Algerie i sitt slag, og det første i Europa. Stasjoner på plattformene kunne da kommunisere med en stasjon på Eik i Rogaland.

Senere ble dette systemet utbygget til også å omfatte Svalbard, noe som var en revolusjon av kommunikasjonsforholdene for denne øygruppa, med automattelefoni, Internett og TV begge veier. I 2004 ble det lagt kabler til Svalbard. Disse er basert på overføring av lyssignaler over glassfiber, og de har en overføringskapasitet i størrelsesorden flere titall tusen megabit per sekund, og de kan erstatte mange av satellittsystemene.

Bedriftskommunikasjon

Den videre utviklingen førte til utbygging av bedriftsinterne satellittsystemer, de såkalte VSAT-systemene, som særlig fikk utbredelse i USA. I Europa var det inntil 1990-årene en strikt monopollovgivning som begrenset utbyggingen.

Maritim kommunikasjon

På ett område har satellitter en helt unik funksjon. Det gjelder kommunikasjon med skip på de store hav. Her er det ingen konkurrerende teknologi. En internasjonal organisasjon, INMARSAT, hvor Norge spilte en viktig rolle, utviklet det første internasjonale, sivile maritime satellittsystemet, og det ble satt i drift i 1982. Den driver nå satellitter over hvert av de store havområdene. I første omgang var INMARSAT beregnet på bruk på større skip, med relativt store og kostbare skipsstasjoner.

Teknologiutviklingen førte også her til at stasjonene stadig ble mindre og billigere, og dermed vokste det potensielle markedet. Nå omfatter INMARSAT-systemet et bredt spektrum av stasjoner og tjenester. Ikke minst har de bærbare terminalene for telefoni og dataoverføring med tilgang til Internet fått stor utbredelse.

Satellitter har også spilt en viktig rolle i systemer for alarmering og nødkommunikasjon, ikke minst viktig for skip på fjerne hav.

Mobilkommunikasjon

Ved siden av utviklingen av de maritime systemene har vi fått systemer som representerer en utvidelse av de vellykkede jordbundne mobilsystemene. De benytter seg både av satellitter i geostasjonær bane, som ACeS og Thuraya, og av satellittkonstellasjoner i lavere baner, som Iridium og Globalstar.

Relatert innhold

Til fordypning