Fagstoff

Tegn og meldinger

Publisert: 13.10.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Trafikkskilt

Semiotikk er læren om tegn. Ordet kommer av det greske ordet semeion som betyr tegn. Vi skal se på hvordan tegn blir meldinger.

 

Det greske ordet semeion som er opprinnelsen til begrepet semiotikk har betydningen tegn. Et tegn er noe som står for noe annet enn seg selv.

For eksempel er disse strekene på papiret (eller på skjermen) bare tegn. Vi kaller disse tegnene for bokstaver. Når vi setter tegnene sammen, blir de til ord.

I denne fremstillingen kaller vi slike samlinger med tegn en melding. Meldingen har ingen mening før noen – du som leser – gir mening til strekene på skjermen.

TegnCollage: Tegn
I semiotikken skiller man mellom uttrykk og innhold. Strekene på papiret er et uttrykk som står for et innhold for noen. Den siste tilføyelsen er viktig. Et tegn eller et uttrykk – trafikklys, streker på papir, ord i løse luften – får ikke noe innhold før noen (en person) tilskriver det mening.

Semiotikk er dermed en teori om tegnene og deres mening og om hvordan mening oppstår og endres hos ulike mennesker.

Sveitseren Ferdinand de Saussure og amerikanerne Charles Peirce regnes ofte som semiotikkens fedre. Det var Saussure som klargjorde forholdet mellom ’uttrykk’ og ’innhold’, eller ’det betegnende’ og det ’betegnede’, som han kalte det. Peirce, på sin side, understrekte hvor viktig ’leseren’ eller personen er. Det er ’leseren’ som gir mening til tegnene.

Eksempel
La oss se på et trafikklys.
’Rødt’ er et tegn, et uttrykk som står for et innhold: ’stopp’, dvs. meningen er at du skal stoppe.
’Grønt’ er et uttrykk som står for innholdet ’gå’ eller ’kjør’.

Meningen ligger ikke i selve tegnet, men i den mening ’leseren’ tilskriver tegnet. Forbindelsen mellom uttrykk og innhold er her vilkårlig. Vi kunne for eksempel bestemt at ’rødt’ skulle bety ’kjør’ og ’grønt’ skulle bety ’stopp’. At disse tegnene har den meningen de har fått er en konvensjon – en overenskomst vi har gjort i samfunnet.

Forbindelsen mellom uttrykk og innhold er ikke alltid vilkårlig. Peirce skilte mellom tre grunntyper av tegn1 :

  • Et ikon ligner sitt objekt. Et kart er å forstå som et ikon, et manns- eller kvinnetegn på toalettdører likeså. Fotografier og bilder er ikoner. Trafikkskilt og symboler som en finner på flyplasser, er ikoner. Slike ikoner, og ikoner knyttet til verktøylinjen i dataprogrammer, benyttes i økende grad fordi de kan forstås internasjonalt.
  • En indeks har en direkte forbindelse til objektet det uttrykker gjennom en årsakssammenheng. Røyk er en indeks for ild, lyn en indeks for torden, røde utslett er en indeks for meslinger, latter er en indeks for glede, et fotspor i sand er en indeks for den som har laget det. En detektiv vil være på jakt etter indekser. Symptomer er en type indekser som legen vil prøve å forstå.
  • Et symbol er derimot et vilkårlig tegn. Forbindelsen med objektet er en konvensjon (en overenskomst) slik som vi påpekte ovenfor i eksemplet med trafikklyset. I ordet “KATT” står bokstavene K-A-T-T for noe annet enn det skriftbildet det viser, nemlig selve dyret.

Tegnet for tallet to, som vi skriver slik: ’2’, er et symbol; det er ingen spesiell grunn til at denne krøllen skulle referere til to gjenstander – det er en konvensjon. Romertallet ’II’ er derimot ikonisk, likeså det kinesiske tegnet for to ’=’.

Et rødt kors – slik som organisasjonen Røde Kors bruker – er et symbol, det står for noe annet enn det røde tegnet på papiret. I muslimske land har de valgt en rød halvmåne som står for det samme som det røde korset står for hos oss. Forbindelsen mellom uttrykk og innhold, tegn og mening er vilkårlig.

Ord er vanligvis symboler, dvs. at forbindelsen mellom ordene og det de uttrykker er basert på en konvensjon. Men det finnes ord som er ikoniske, nemlig slike som vi kaller onomatopoetikon (lydmalende ord): svisj, gulp, kræsj og dyrelyder som vov-vov, nøff-nøff og lignende.

Dyrelyder er forresten interessante. Når anden sier gakk-gakk på norsk, kvack-kvack på svensk, rap-rap på dansk, coin-coin på fransk, og quack-quack på engelsk, ser vi ikonisk likhet. Likevel viser forskjellen mellom språkene at likheten er konvensjonalisert – dvs. at den er blitt felles eiendom for dem som bruker språket.

I språket finnes det knapt noen eksempler på rent vilkårlige tegnforbindelser uten at de er blitt en konvensjon for brukerne. At ordene er vilkårlige, betyr ikke at de er tilfeldige. Det er for eksempel ikke naturlig å kalle hund “chwazc” på norsk. Hvorfor?

 

Oppgaver