Fagstoff

Hva er velferdsstaten?

Publisert: 06.09.2010, Oppdatert: 10.08.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Eldreomsorg. Foto.  

Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innen helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. I 1957 fikk vi alderstrygden, og i 1967 fikk vi folketrygden, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.

Folketrygden omfatter blant annet alderspensjon, uførepensjon, arbeidsledighetstrygd, barnetrygd og offentlig legehjelp. På denne måten bruker staten betydelige ressurser for å sikre deg og meg velferd og en viss levestandard. Vi har med andre ord en velferdsstat.

Den nordiske modellen 

Vi pleier å skille mellom ulike velferdsmodeller. Den nordiske modellen som vi har i Norge, skiller seg ut fra andre modeller. Hos oss har alle rett til ytelsene, det vil si at de er universelle. For eksempel gis barnetrygd til alle foreldre med barn under 18 år bosatt i Norge, uavhengig av foreldrenes inntekt. Dessuten er velferdsstaten i hovedsak finansiert gjennom skatter og avgifter. Blant annet bidrar alle ved å betale trygdeavgift som en del av skatten.

Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er et fellestrekk ved de nordiske samfunnene at det er høy grad av likhet, og vi har lite fattigdom.

En annen velferdsmodell er den vi finner i USA og i Storbritannia. Der gir staten en minstesikring til alle, men overlater mye til private og markedet. Ytelsene er lave og i stor grad behovsprøvde. Her er det de mest trengende som får hjelp, og en ønsker å stimulere til å få folk til å arbeide.

Hvorfor har vi en velferdsstat?

Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold.

Bak denne tankegangen ligger det et ønske om å unngå konflikter i samfunnet og dermed utvikle samfunnet videre. Når vi har en stat som sikrer en økonomisk, så vil det være lettere for noen å ta økonomiske sjanser og dermed skape økonomisk vekst. Det vil også være lettere å få til omstillinger i samfunnet. Et eksempel her er den globale økonomiske krisen vi var inne i i 2009. Ved at velferdsstaten delvis verner den som jobber, og ikke arbeidsplassen, vil noen arbeidsplasser forsvinne, og nye levedyktige arbeidsplasser skapes.

En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får en del i gjennom det å jobbe. Du får svangerskapspermisjon, rett til arbeidsledighetstrygd med mer. Det har ført til at Norge er et av de landene i verden hvor flest kvinner jobber, og vi har høye fruktbarhetstall. Dette igjen er med på å finansiere velferdsgodene. Slik får nemlig staten inn flere skattekroner, og det skapes økonomisk vekst.

Hvilke utfordringer står velferdsstaten overfor?

Vil vi greie å opprettholde det høye velferdsnivået vi har i Norge framover? Hva vil skje når oljeinntektene en gang tar slutt?

Vi ser at velferdsstaten er under press i de fleste velferdssamfunn, også i Norge. Kostnadene ved å opprettholde dagens velferdsordninger vil øke framover. Det er flere grunner til det. En av de viktige årsakene er at vi vil få en eldrebølge framover. Folk lever lenger, og gruppen over 60 år vil øke kraftig. En regner med at i 2030 vil en tredjedel av innbyggerne i Norge være over 60 år. Samtidig blir det færre yrkesaktive som skal finanseiere utgiftene til velferdsgodene. Vi er i ferd med å få et 30–30–30-samfunn. En tar utdanning til en er 30, jobber så i 30 år, og så lever en som pensjonist i 30 år. De unge tar lengre utdanning enn før, kommer seinere ut i jobb, og de får færre barn. Når så de eldre lever lenger, har bedre helse og representerer store fødselskull, så blir det færre unge til å forsørge de eldre.

En annen utfordring er den økende globaliseringen. Det blir større åpenhet i økonomien, og arbeidsinnvandringen fra EU øker. Dette kan føre til økt press på norske velferdsordninger fordi trygdeytelser fra Norge koordineres fra andre EU/EØS-land.1

Dette har ført til at de fleste landene i Europa har satt i gang omfattende velferdsreformer. I Norge har vi blant annet fått NAV, nytt alderspensjonssystem, obligatorisk tjenestepensjon, nye uføreordninger med mer.

Så hvordan skal vi finansiere velferdstjenestene framover?

Statens pensjonsfond er våre sparepenger, men vil det holde framover?
Må vi betale mer skatt?
Skal vi privatisere offentlige tjenester?
Må vi stimulere til mer frivillig innsats?

Vi må belage oss på å jobbe lenger og gjennom det vil pensjonsalderen stige. Dette er et sentralt punkt i den nye pensjonsreformen som ble innført i 2010. En nyere analyse fra forskningsavdelingen til Statistisk sentralbyrå viser at for å unngå lavere pensjonsytelser i framtiden, må du som arbeidstaker utsette pensjoneringen din med om lag åtte måneder for hvert år levealderen over 62 år øker i befolkningen. Personer født i 1996 må jobbe fire år lenger enn personer født i 1943 for å få de samme pensjonsytelsene.2 

Relatert innhold

Faglig

Generelt