Rim og rytme

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Jon Olav Nesvold

Rim er, enkelt forklart, lik klang eller lyd i to eller flere ord. Når rimorda slutter likt, har vi å gjøre med stavelsesrim. Rimorda kan ha helt lik klang fra siste trykksterke vokal, såkalt helrim:

• nå − gå
• kime − rime
• smektende − fektende

Rimet kan også være litt mer omtrentlig, for eksempel slik at bare konsonantene eller bare vokalene rimer. Da snakker vi om halvrim eller assonans. Halvrim er blant annet mye brukt i folkeviser.

• imot − sol
• reip − sleit
• frisk − besk

Når rimorda avslutter verselinjene i et dikt, sier vi at diktet har enderim.

Allitterasjon

Det fins også en type rim der rimorda begynner likt. Faguttrykket for denne typen rim er allitterasjon. Rimorda må her følge ganske raskt etter hverandre, og de må ha trykk.

• frekk og freidig
• Nissen satt en natt og frøs, slik at nissens nese nøs.
  (André Bjerke)

Både reklamefolk og journalister liker å leke seg med denne typen rim, i likhet med diktere – og alle oss andre. Det fins mange faste uttrykk i språket som utnytter allitterasjon:

• Skipet gikk ned med mann og mus.
• I hui og hast blei han kjørt til sykehuset.
• De måtte spinke og spare for å få råd til ferie.

Når vi snakker om fast rytme i en tekst, tenker vi egentlig på ei regelmessig veksling mellom tunge og lette stavelser. Mange dikt har et slikt fast grunnmønster, for eksempel diktet "Fattern elska rødvin" av Arild Nyquist. I dette diktet er annenhver stavelse tung og lett:

Fattern elska Mozart
og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk
og muttern vannmelon.

(Nyquist, 1984)

I musikken kaller vi dette regelmessige grunnmønstret for takten. Alle stemmene i et musikkstykke må forholde seg til den. Men mens takten er helt regelmessig, har melodien korte og lange, høye og lave, viktige og mindre viktige toner. Den følger ikke grunnmønstret helt slavisk.

Det gjør vi heller ikke når vi leser et dikt: Vi framhever enkelte ord og setter pauser slik at teksten får sin egen rytme. Kontrasten mellom den faste takten og tekstrytmen skaper ei spenning som skjerper oppmerksomheten til dem som hører på.

Rim og rytme er virkemidler som vi er bevisste på, og som vi leker med allerede fra vi er barn. Det gir oss en helt egen glede å høre og bruke rytmer og rimord. I barnevers er rim og rytme ofte viktigere enn at alle orda gir mening.

Men det er ikke bare i dikt at rytmen er viktig. Også sakprosaforfattere er ofte svært bevisste på rytmen i teksten, noe dette korte utdraget fra boka Om kunsten å lese og skrive av Olof Lagercrantz viser:

Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstaver på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått et såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det hvert eneste øyeblikk. (Lagercrantz, 2000)

Rim og rytme fungerer også som huskehjelp for den som skal lære en tekst utenat. Versmønsteret er et "skall" som gjør det lettere å gjette hvilke ord som kan passe inn i et vers. På den tida da tekster stort sett blei formidla muntlig, var det særlig viktig å utnytte rim og rytme. Slik blei tekstene lettere å videreføre til andre.

Rim og rytme kan understreke meninga i teksten. Et godt eksempel på dette er de humoristiske gravskriftene til dikteren Johan Herman Wessel (1742−1785). Her bidrar rimet sterkt til at vi trekker på smilebåndet:

Her ligger løytnant Stabel,
O ve, hel miserabel
I veiret med sin snabel,
Og er ei nu kapabel
At bruge mer sin sabel,
Som var ham mest aimabel
Næst brændevin og fabel.

(Wessel, 1862)

Også rytmen kan skape stemning og forsterke innholdet. I diktet "Regn" av Sigbjørn Obstfelder minner rytmen om lyden av regndråper som faller:

En er en og to er to −
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

(Obstfelder, 1983)

Rim og rytme skaper en sammenheng i teksten ved at klanger og takter blir gjentatt. Denne musikalske sammenhengen kommer i tillegg til sammenhengen i selve teksten.

Når et dikt er delt opp i strofer, forventer vi dessuten at rim- og rytmemønstret fra første strofe skal gjenta seg i alle de følgende strofene, samtidig som hver strofe til en viss grad skal utgjøre en innholdsmessig enhet.

Kilder

Lagercrantz, O (2000). Om kunsten å lese og skrive. Oslo: Bokvennen.

Nyquist, A. (1984). "Fattern elska rødvin" fra Mr. Balubers trompet. Oslo: Aschehoug.

Obstfelder, S. (1983). "Regn" fra Digte. Oslo: John Griegs forlag.

Wessel J.H. (1862). Johan Herman Wessels samlede Digte, utg. ved I. S. Levin, København 1862.