Fagstoff

Innføringstekst: Et fedreland vi frydes ved

Publisert: 30.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Nasjonsbygging 

Med jevne mellomrom dukker debatten om «det norske» opp. Hva vil det si å være norsk? Hva preger «norsk» kultur? Men debatten om en nasjonal identitet er ikke et typisk norsk fenomen. Da debatten oppsto i Norge på slutten av 1700-tallet, var den en del av en felles europeisk åndsstrømning.

Én nasjon, ett språk, én kulturarv

Den tyske filosofen og dikteren Johann Gottfried von Herder (1744–1803) skulle få stor innflytelse på europeisk åndsliv på slutten av 1700-tallet, og ble viktig for norsk nasjonsbygging på begynnelsen av 1800-tallet. Herder mente at en nasjon var preget av en felles historie, et felles språk og en felles kulturarv.

For Norge ble debatten særlig sentral, da Norge i flere hundre år hadde vært i union med Danmark. Vi manglet både politisk selvstendighet, et eget skriftspråk og en bevissthet om en egen kulturarv. Derfor skulle debatten om det norske prege norsk kulturliv i flere tiår.

På leit i historia, og på jakt etter en kulturarv

Jakta på en nasjonal kulturarv skulle føre nordmennene bakover i historia. Interessen for norsk historie vokste nå fram, og historie som fag ble etablert. Og i jakta på en norsk kulturarv oppdaget man nå for alvor folkediktninga. For selv om mange norske folkeeventyr, viser og sagn har likhetstrekk med folkediktning i andre kulturer, var fauna, flora og topografi i fortellingene typisk norske. Folkeeventyrene, visene og sagnene, som hadde levd på folkemunne i århundrer, skulle være med på å gi oss et bilde av det særegent norske.

Norrønt, dansk, norsk?

For Herder var et av kjennetegna på en nasjon at man hadde et felles språk. I Norge skreiv vi dansk, siden det opprinnelige norrøne skriftspråket først ble sterkt påvirket av svensk og dansk, og så helt erstattet av dansk i forbindelse med unionen i 1536. En debatt om hvordan et norsk skriftspråk skulle utvikles, ble derfor også en del av jakta på en nasjonal identitet. Den språksituasjonen vi har i dag, er et resultat av det arbeidet som startet med Ivar Aasen og Knud Knudsen på 1830- og 40-tallet.

Patrioter og danomaner

To personer som skulle komme til å prege norsk kulturliv og debatten om «det norske» de første tiårene av 1800-tallet, er to forfattere, som også kom til å prege romantikkens diktning, Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland. For mens Wergeland kjempet for norsk selvstendighet, og ivret for norsk stolthet og selvstendighet på ekte patriotisk vis, var Welhaven «danoman». Han ivret for et felles kulturelt bånd med Danmark. I det danske fant Welhaven en kultur og en dannelse som han savnet hos nordmennene.

Typisk norsk å leite etter det typisk norske?

Debatten om «det norske» er ikke død. Stadig vekk er dette tema for heftige debatter, både i stortingssalen og i mediene. Tidvis knyttes debatten til innvandringsdebatten og blir en politisk debatt som handler om å verne norske grenser og interesser. Men debatten løftes også tidvis opp til å bli en debatt om verdier, holdninger og kultur. For i møte med «det» eller «de» andre kan det kanskje være en idé å reflektere over hva det er ved vår kulturarv som er verdt å ta vare på, hva som preger våre verdier og holdninger, og hva som oppfattes som typisk norsk.

Kanskje vi vil oppdage at det typisk norske handler om røtter bakover i tid, eller kanskje vi vil oppdage at det handler om å ha et blikk utover?