Fagstoff

Velferdssamfunn, skatt og fattigdom

Publisert: 12.04.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
På tannlegekontoret

Å være elev i den norske offentlige skolen er gratis, du betaler ikke skolepenger. Dersom du i morgen får akutt vondt i magen på grunn av blindtarmbetennelse, blir du lagt inn på sykehus og kanskje operert. Det er også gratis.

Skolearbeid på pc. Foto. Det er er gratis å være elev i den norske offentlige skolen.
Opphavsmann: Kristin Bøhle

 

En skoleplass i videregående skole kostet i 2013 ca 145 000 kroner.

 

Lommebok og penger. Foto. Det er befolkningen som betaler for velferdsstaten, blant annet ved å betale skatt av inntekt.
Fotograf: Gorm Kallestad

Statlig ansvar

Den som er gammel og ikke arbeidsfør lenger, får alderstrygd, og den som mister arbeidet, får arbeidsledighetstrygd. Blir man syk mens man er i arbeid, får man lønn mens man er hjemme. Foreldre som har barn under 18 år, får utbetalt et månedlig beløp pr. barn, de får barnetrygd.

Ambulanse. Foto.Hvis du må på sykehus, slipper du å betale for oppholdet.
Fotograf: Heiko Junge

Alt dette er uttrykk for den norske velferdsstaten: Det er et statlig ansvar å gi alle innbyggerne like gode skoler og helsetjenester. Kvaliteten på sykehuset som behandler deg, eller skolen som utdanner deg, skal ikke avhenge av tykkelsen på lommeboka di eller lommeboka til dine foresatte. På samme måte er det et uttrykk for velferdsstaten at vi har et omfattende trygdesystem, den som er arbeidsledig, syk, ufør eller gammel har en viss inntekt.

Fattigdom i Norge?

Betyr dette at vi her til lands har avskaffet fattigdommen? Det gjør det nok ikke. Fattigdom er et relativt begrep, noen er alltid fattigere enn andre, også i et av verdens rikeste land. I de norske byene er for eksempel boutgiftene så høye at den som er aleneforsørger for flere barn, kan ha lite å rutte med når husleie og nødvendig mat er betalt. Men selv om ikke fattigdommen er avskaffet, må vi kunne si at nøden er avskaffet i kongeriket. Ingen skal behøve å gå sulten i Norge.

Landets innbyggere må betale

Alle de ytelsene vi her har listet opp, gratis skole og helsevesen, et omfattende trygdesystem ved sykdom, arbeidsledighet og alder, koster mange penger. Skal staten klare slike utgifter, må den også ha inntekter. Det velferdsstaten koster, må betales av landets innbyggere. Derfor er også skattene i Norge høye. Det er en sammenheng mellom hvor sterk vi vil at velferdsstaten skal være, og hvor mye vi vil godta å betale i skatt. Dette kan vi si er politiske valg.

Andre land har betydelig lavere skattenivå enn i Norge, men også en dårligere utbygd velferdsstat. Vi kan for eksempel se for oss et system hvor sykehusopphold ikke er gratis, men hvor den enkelte selv kan tegne sykeforsikring som dekker oppholdet i tilfelle sykdom. Et slikt system vil gi større valgfrihet for den enkelte. Man kan sette av penger i tilfelle sykdom, og man kan spare til alderdommen, eller man kan la være. Den enkelte får større ansvar for seg og sine.

Vi kan også se for oss at dersom skattene blir lavere og ikke progressive, vil den enkelte arbeide hardere. Det vil lønne seg bedre å arbeide hardt. En svakere velferdsstat vil gi større forskjell på folk, men den økonomiske veksten vil neppe bli lavere av den grunn. Om vi sammenligner USA med Norge, vil vi se at de fattige i USA er fattigere, de rike rikere, og den økonomiske veksten høyere over tid. Samtidig vil vi se at arbeidsledigheten i Norge (og i de andre nordiske "velferdsstatene") er lavere enn ellers i verden. Det er neppe tilfeldig at de nordiske landene alle har relativt lav arbeidsledighet, men sammenhengene mellom velferdsmodellen og arbeidsledigheten er både komplekse og omdiskuterte. Allikevel må vi kunne si at vi har en "nordisk modell" hvor skattene er høye, og hvor det offentlige griper sterkt inn i samfunnet fra barnehage til pleiehjem. Vi får støtte ved fødselen, og vi får gravferdsstøtte. I Norden er velferdsstaten dypt forankret politisk siden det er tverrpolitisk enighet om denne samfunnsformen.

Et politisk spørsmål

Hvor høyt velferdsnivået og derved også skattetrykket skal være i Norge, er altså et politisk spørsmål. Man kan også si at dette er et spørsmål om solidaritet. Mange som har god lønn, betaler inn større beløp til samfunnet enn de får tilbake. Andre får mer støtte enn de betaler inn. Slik må det være dersom vi skal opprettholde velferdssamfunnet vårt. Men det er fullt mulig å mene at den enkelte i større grad skal ta ansvar for seg selv og sine.

En annen måte å se dette på, er å diskutere hvor sterk vi vil at staten skal være. En stat som tar ansvar for innbyggernes utdanning og helse, og som utbetaler trygder ved sykdom og alder, er en sterk stat, i den forstand at den bruker en stor del av samfunnets samlede inntekt. En stat som bare tar ansvar for innbyggernes fysiske sikkerhet, den såkalte nattvekterstaten, forvalter langt mindre av samfunnets midler. En slik stat har en svakere innflytelse i innbyggernes hverdag. Den kan være sterk militært, og den kan selvsagt også ha et godt utbygd politi- og rettsvesen, selv om de lovlydige merker mindre til denne staten enn hva vi her til lands gjør av den norske staten.

Men som sagt, hvor stor rolle staten skal spille i innbyggernes hverdag, er politiske spørsmål og kan avgjøres av landets velgere.

Det betyr at hvor sterk rolle staten i fremtiden skal spille i Norge, faktisk er opp til deg. 

 

Relatert innhold

Generelt