Fagstoff

Transport og avsetning

Publisert: 28.02.2017, Oppdatert: 19.07.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Erosjon og forvitring i petroleumsgeologien. Illustrasjon.Erosjon og forvitring i petroleumsgeologien (2) 

Elv er hovedtransportøren av erodert materiale, men også vind og is forflytter sedimenter. Der sedimentene avsettes, for eksempel i delta, dannes grunnlaget for reservoarbergarter. De beste sandsteinsreservoarene består av velsortert sand.

Elvens virkning på landskapet

Elver som renner i bratt terreng, transporterer sedimenter med stor hastighet. Medbrakte steiner og grus skurer og eroderer elvebunnen, slik at elven graver seg ned selv i fast fjell. Over tid lager elven såkalte V-daler. I V-dalene omgis elven av bratte, skrånende fjellsider.

I et elveløp som bukter seg gjennom landskapet på en elveslette, vil vannet ha lavere hastighet. I elveløpet vil hastigheten være forskjellig, avhengig av om vannet renner i ytter- eller innersving. I yttersvingene renner vannet en lengre vei enn i innersvingene. Vannet i yttersvingene får derfor en høyere hastighet. Den høye hastigheten gir elven kraft til å erodere i yttersvingen.

Erosjon og avsetning i elveløpet. Illustrasjon.Erosjon og avsetning i elveløpet 

Elven graver seg inn i de nederste lagene av elvesidene. Dette fører til at sidene høyere oppe raser ut. Slik flytter elveløpet seg sidelengs. Det utgravde materialet blir fraktet med det raske elvevannet til det kommer til en innersving. Der beveger vannet seg så sakte at det ikke har kraft nok til å transportere materialet videre. Sedimentene dumpes derfor i innersvinger. Slik får elveløpet bratte og dype sider i yttersvingene og slake og grunne sider i innersvingene.

En elv som slynger seg som en slange gjennom landskapet, kalles en meandrerende elv. Den nederste delen av reservoaret på Statfjordfeltet inneholder eksempler på avsetninger dannet på elvesletter.

Under transporten i elven blir sedimentene sortert etter kornstørrelse. Elven har størst hastighet og kraft øverst oppe i et vassdrag der det gjerne er brattere terreng. Her tar den med seg store steinblokker. Etter hvert som vannhastigheten i elven roer seg lenger nedover, mister den evnen til å frakte med seg de groveste sedimentene. Da blir stein og grus avsatt, og elven tar kun med seg sand, silt og leire på sin videre ferd.

Når elven til slutt når havet eller stillestående vann, mister den all kraft, og sedimentene faller til bunnen. Unntaket fra dette er leira. Den er så finkornet og lett at den holder seg flytende lenge før den til slutt synker ned som slam på havets bunn. Slik sorteres sedimenter med de groveste kornstørrelsene i de øverste delene av elven til de minste sedimentene i de lavereliggende delene.

De beste sandsteinsreservoarene består av velsortert sand med avrundede sandkorn av noenlunde lik størrelse.

Elvedelta og strand

Der elvene møter havet, dannes det såkalte elvedeltaDelta dannes av elveavsetninger (elvedelta, elveos). I området der elven ender i stillestående vann eller hav, avsettes sedimenter som danner kanaler og endringer i retningene utløpet tar. Typiske former er vifteform og fuglefot.. Ettersom sedimentene dumpes fra land og utover mot dypere vann, danner de skråstilte lag som skråner utover i havet. Etter hvert strømmer elven utover disse avsetningene og avsetter nye lag lenger ute.

Elvedelta. Illustrasjon. Deltadannelse (UiT) 

Et kjent eksempel i nåtiden er Nildeltaet som bygger seg ut i Middelhavet etter hvert som Nilens sedimenter avsettes i møtet med det stillestående havvannet. Slik endres fremdeles Egypts kystlinje.

Brentdeltaet ble dannet i juratiden i området utenfor dagens Hordaland, der en stor elv rant ut i havet. Deltaet bredte seg med en strandsone over hele den nordlige delen av Nordsjøen, og avsetningene ble senere sokkelens viktigste sandsteinsbergarter.

Vinden eroderer og transporterer 

Erosjon skjer også ved hjelp av vindtransporterte sedimenter. Selv små og finkornede sandkorn som flyr gjennom lufta og treffer fjell, kan over tid slipe fjellet ned. Slik er også disse erosjonsprosessene landskapsformende.

I bakkant av mange av sandstrendene våre ser vi ofte at det bygger seg opp sanddyner. Dette er gjerne finkornet sand fra stranden som vinden blåser inn over land.

På sokkelen er det også eksempler på reservoarer som er dannet i ørkenmiljø der store systemer av sandsteinsdyner har bygget seg opp i perioder med varmere og tørrere klima. Dette er tilfelle i enkelte felt i Nordsjøen (Edvard Grieg) og i Groningenfeltet i Nederland.

Isbreer flytter jordens overflate

Isbreer eroderer landskap svært effektivt. De har gitt oss alpine landskap med tinder og egger som for eksempel Romsdalstindene, og de mest spektakulære landskapsformene av dem alle – fjordene, som er så karakteristiske for landet vårt.

I bunnen av isbreen fryser sand og grus fast i isen. Når breen beveger seg over landskapet, vil denne sanden og grusen virke som et sandpapir som skurer underlaget med voldsom kraft. Når isbreene smelter avsettes store mengder løsmasser i det som heter morener.

På slutten av siste istid ble enorme mengder bre-elvavsetninger avsatt på sokkelen. Dette gjorde sokkelen ustabil, og for ca. 8000 år siden raste deler av sokkelen ut og forårsaket Storeggaraset. I rasgropa etter Storeggaraset ligger Ormen Lange-feltet. Havdypet på Ormen Lange-feltet er 1100 meter, som er 300 meter dypere enn sokkelen lenger inn mot land.

Første seksjon av alle brønner på norsk sokkel må bores gjennom morenemasser. Da kan store steinblokker by på utfordringer.