Fagstoff

Den fjerde statsmakt

Publisert: 22.04.2010, Oppdatert: 25.09.2013
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Mediene skal være demokratiets ”vaktbikkje”.

En viktig oppgave som mediene har, er å holde et våkent øye med dem som har makt i samfunnet vårt. De skal være ”vaktbikkje” og si ifra dersom noen misbruker sin makt og innflytelse.

Fra historien kjenner vi ”maktfordelingsprinsippet” som ble lansert av statsrettsfilosofen Montesquieu. Hans utgangspunkt var at ”den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den”. Han foreslo derfor en tredeling av statsmakten, der de ulike statsmaktene skulle operere uavhengig av hverandre og hindre hverandre i maktmisbruk. De tre statsmaktene var

  • Den lovgivende makt – hos oss: Stortinget
  • Den utøvende makt – regjeringen
  • Den dømmende makt – domstolene
Denne tredelingen spilte en stor rolle da grunnloven vår ble utarbeidet i 1814. Men da parlamentarismen ble innført i Norge i 1884, ble den utøvende makt gjort direkte avhengig av den lovgivende, som er Stortinget. Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit for å kunne styre.

Vi har altså ikke lenger tre uavhengige statsmakter. Men vi har fremdeles et system der makt stanser makt, eller balanserer makt. Den dømmende makt har for eksempel anledning til å sette den utøvende makt på plass, dersom loven ikke blir fulgt.

Pressen (mediene) er en maktfaktor i samfunnet som har vokst fram etter Montesquieus tid. Og mediene er naturligvis ikke en egentlig statsmakt, fordi mediene drives uavhengig av staten. Men de har stor makt i offentligheten, fordi de er så viktige for at demokratiet vårt skal fungere. Og de er en viktig ”motmakt” mot andre typer makt i samfunnet, fordi mediene blant annet har som selvpålagt oppgave å avsløre maktmisbruk. Derfor kalles mediene ofte for ”den fjerde statsmakt”.

Samtidig har mediene mye makt selv, og de har plikt til å rette kritisk søkelys mot seg selv. I Vær Varsom-plakaten står det:
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Dette kan fortone seg litt som å ”sette bukken til å passe havresekken”. Men siden vi har så mange uavhengige medier, fungerer det gjerne slik at de setter kritisk søkelys på hverandre.

 

Oppgaver
Relatert innhold

Generelt