Aktualitet

Grenseløs journalistikk

Publisert: 01.02.2017, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

den islandske statsministeren Sigmundur Davíð Gunnlaugsson omgitt av pressefolk etter dokumentlekasjen fra Panama papers. Foto.Sigmundur Davíð Gunnlaugsson ble statsminister på Island etter å ha kjempet mot utenlandske kreditorer etter bankkollapsen. Selv fortalte han aldri at hans egen familie også er en slik kreditor. Presseoppslag basert på lekkasje fra Panama papers rystet derfor innbyggerne på sagaøya.

Journalister har begynt å oppføre seg underlig. Nå hender det rett som det er at de hjelper hverandre.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Gamle journalistfilmer har vanligvis en scene hvor reportere fra konkurrerende aviser griper til hver sin telefon, eller kaster seg over hvert sitt tastatur, fulgt av et nærbilde av vinnerens lett erotiske tilfredsstillelse over å være alene om nyheten en liten stund.

En realistisk journalistfilm fra 2017 ville like gjerne inneholde en scene hvor journalister fra ulike medier, gjerne fra flere land, setter seg rundt et bord og logger seg på det felles nettet. Så sier en av dem: «OK, folkens. Hvordan løser vi dette sammen?»

For drøyt ti år siden gikk det opp for pressen at nyhetene ikke er nasjonale. Nå er norske lokalaviser i ferd med å innse at de heller ikke er lokale. Som en konsekvens av denne erkjennelsen blir mye meningsløs konkurranse erstattet av samarbeid. Når nyhetene ikke kjenner noen grenser, kan heller ikke journalistikken gjøre det.

Medisinene på det nærmeste apoteket er kanskje godkjent i Portugal. Da gjelder godkjennelsen i hele EØS-området. Selskapet som har hovedentreprisen på den nye veien til nabofylket, er kanskje spansk, mens arbeiderne er litauere. De 47 nye naboene, kameratene på volleyball-laget og hun med hijaben som alltid leter etter det billigste brødet på kiwien, kom hit i 2015 på grunn av krigen i Syria. I fjor kom det ikke flere til bygda, på grunn av en avtale Tysklands Angela Merkel gjorde med Tyrkias Recep Erdogan. Hvordan skal en norsk lokalavis kunne dekke alle de globale prosessene som får så tunge lokale utslag?

For to år siden fikk økonomijournalist Bastian Obermayer i Züddeutsche Zeitung i München et tips av uvanlige dimensjoner; 11,5 millioner dokumenter med fortrolig informasjon om hvordan advokatfirmaet Mossack Fonseca i Panama hadde hjulpet 214 000 firmaer med å unngå skatt. Züddeutsche er en stor avis, men dette var langt utenfor deres evner og økonomi. Løsningen ble å dele lekkasjen med andre kolleger – stikk i strid med den gamle myten om konkurranse som journalistikkens dypeste drivkraft.

Til slutt deltok 107 redaksjoner i 80 land, blant dem Aftenposten. Etter ett års hemmelige analyser av dokumentene ble funnene publisert samtidig over store deler av verden. «Panama papers», som dette enorme eksempelet på det som kalles crossborder-journalistikk blir kalt, har hittil ført til minst 150 politietterforskninger i 79 land.

Ikke et eneste lensmannskontor ble alarmert av Klassekampens oppslag lørdag 28. januar i år, men den lange artikkelen var på et vis like historisk som «Panama Papers», selv om den ikke avslørte noe straffbart. I samarbeid med 14 lokalaviser, fra Tidens Krav i nordvest til Lindesnes helt i sør, hadde Klassekampen undersøkt bruken av de fem milliardene som ble bevilget for å møte oljekrisen på Vestlandet og Sørlandet.

Som man kanskje kunne gjette, og som det delvis var kjent fra før, gikk pengene til mye annet enn å redusere arbeidsledigheten. Innholdet var ikke det mest oppsiktsvekkende ved denne reportasjen – det var bruken av crossborder-journalistikk på tvers av norske fylkesgrenser som gjorde den unik.

15 norske aviser drev journalistikk sammen, på tvers av konserner og politisk oppfatning (for de av dem som holder seg med noe slikt). Sammen undersøkte de noe som angikk dem alle, men som var for stort til at noen av dem kunne klare det alene. Researchen var felles, men innholdet var forskjellig i de 15 avisene. RA skrev om Stavanger, mens Firda skrev om hva Flora kommune fikk igjen for pengene. (Svaret var at de fikk lite.)

Norge blir sentralisert med en fart og en kraft som burde ført til flytting av midtdelerne på veiene, slik at det ble tre kjørefelt til Oslo, og bare ett fra Oslo. Beslutninger som tidligere ble tatt lokalt, flytter til store regionale enheter, men aller helst til hovedstaden, eller til Brussel, London og Frankfurt. Igjen sitter lokaljournalister som må nøye seg med å rapportere om konsekvensene av disse beslutningene. Med mindre de innser at også samarbeid kan skape den pirrende følelsen av å lykkes.