Aktualitet

Ulv! Ulv!

Publisert: 12.01.2017, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

  

Når ulven uler mot fullmånen, går selv høyrefolk ut av sitt gode skinn. Da får du stortingspresidenter i plenen og påstander om at det er fascisme å følge loven.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Julefeiring og nyttår la ingen demper på lupufobien som plutselig hjemsøkte Hedmark. Så snart drønnet fra fyrverkeriet hadde lagt seg, dro busslast på busslast med sinte hedmarkinger mot Oslo. Der sluttet Olemic Thommesen seg til demonstrantene. Stortingets president gikk ut på plenen for å protestere mot at en statsråd fra hans eget parti, og statsministeren fra samme parti, valgte å følge rådene fra Justisdepartementets lovavdeling – som hittil ikke har vært regnet som en underavdeling av Greenpeace.

Slike forunderligheter oppstår når hjernens fryktsenter, godt støttet av tunge næringsinteresser, jager fornuft, statistikk og rolige tanker på flukt. Og deler av pressen heier så godt de kan på alle som er redde. Tora (72) tør ikke gå alene bort fra gården i Trysil, melder VG – illustrert med et bilde der Toras mann, Håkon, poserer i kjøkkenet med den gamle Mauser-rifla.

«Ja til Rødhette, nei til ulv. Hilsen bestemor», var overskriften på en kronikk i Aftenposten. Det skal være overhengende fare for at små barn blir slukt levende på skogsstiene i Hedmark. Tidligere landbruksminister Johan C. Løken fra Høyre fikk tre sider i Klassekampen til et rabiat angrep på Høyres miljøvernminister (rabiat kommer av rabies, en virussykdom som angriper nervesystemet hos varmblodige dyr, men åpenbart også hos hedmarkinger). Storsamfunnets rovdyrforvaltning er fascisme, hevdet Løken, en påstand som ville forundret Benito Mussolini, fascismens far. Ulven er Romas urmoder.

Dagbladets politiske redaktør, Geir Ramnefjell, gjorde et tappert forsøk på å vise at bondeflokken som halser etter stakkars Vidar Helgesen, er drevet av økonomiske jaktinteresser, ikke av den urgamle frykten for vargen. Det var et forsøk på å fortrenge frykt med fakta, og som de fleste slike forsøk, ganske mislykket.

Førsteamanuensis Ole Åsli ved Universitetet i Tromsø har tatt doktorgrad på hvor raskt vi blir redde. Det tar bare et par millisekunder, fant han ut. Farten kan være bra når vi er i livsfare, men kan gjøre livet mye trangere når vi ikke er det . «Vi har nok et altfor effektivt fryktsystem», sa Åsli til forskning.no for noen år siden.

Systemet er ikke blitt bedre siden. Frykten gjør oss sannsynlighetsblinde. Det nytter ikke hvor mange statistikker forskere og andre legger fram for å vise hvor ekstremt sjeldent ulv skader mennesker. Ikke når folk har brødrene Grimms eventyr for hånden.

Hvert år dør det mennesker i Hedmark av ensomhet. Men ingen stortingspresidenter går ut på plenen for å kreve et helt annet psykiatrisk helsevern. Temperaturen i studio ville vært lunken om NRK hadde invitert til debatt om hva vi kan gjøre for å forhindre veiselvmordene på veiene i fylket. Den var nær grensen til håndgemeng da ulven ble debattert.

Selvsagt er rovdyrforvaltning et viktig tema, ikke minst i de få delene av landet hvor det er rovdyr. Men debatten ville blitt helt annerledes om vi klarte å ta bort den irrasjonelle frykten, og framføre argumentene mot ulv som de næringsargumentene de er. Da ville vi fått en debatt som likner den som føres om andre inngrep i naturen. Det er sjelden at tidligere høyrestatsråder kaller dem som vil verne fjorder eller vassdrag, for fascister, og det er ikke noe savn.

Folk er redde for ulv. Frykten er urgammel og en del av den store fortellingen om oss selv. Ulven er et symbol på faren i den utemmete naturen. Men hvor mye skal mytologisk betinget angst få styre moderne politikk? Frykt gir spenstigere nyhetsoppslag enn refleksjon og fakta – men mye dårligere beslutninger i storting og departement. Pressen ville gjøre oss alle en tjeneste om forskere og jurister ble prioritert som kilder framfor Rødhette.