Fagstoff

Forvaltninga av norsk natur og norske arter

Publisert: 15.02.2017, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Rypejakt  

I Norge finnes det mange flere dyrearter som er jaktbare. Som jaktbare arter regnes alle arter med jakttid.

Hvilke arter dette gjelder, står skrevet i forskrift om jakt- og fangsttider. Artene som ikke er nevnt i denne forskriften, er det ikke tillatt å jakte på. Alle dyr- og plantearter i Norge blir forvaltet av en rekke lover og forskrifter.

De viktigste lovene er:

Forvaltningsorganer

Miljødirektoratet har sammen med Klima- og miljødepartementet det overordna ansvaret for å ta hånd om og utforme regelverket for forvaltninga av fisk, viltressurser og utøvelsen av jakt, fiske og fangst her i landet. Det er de som har skrevet lovene og forskriftene som jegere og naturbrukere må forholde seg til når de jakter og høster av naturen.

Kommunene kan regulere jakttida på mange arter hvis de mener det er riktig, for å forvalte den aktuelle arten på best mulig måte. For eksempel kan det noen ganger være nødvendig å korte ned jakttida for noen arter i en kommune dersom den aktuelle arten er sårbar eller utsatt på noen måte. Kommunen kan også stoppe jakta på den aktuelle arten – og i noen tilfeller også forlenge jakta på en art.

Rovdyr

I tillegg til at vi har mange jaktbare arter, har vi også noen arter som det i utgangspunktet ikke er tillatt å jakte på. Dette gjelder for eksempel rovviltet i Norge, og forbudet omfatter brunbjørn, ulv, gaupe, jerv og kongeørn. Stortinget har bestemt at vi skal ha bestander av disse artene i Norge. Det er fastsatt nasjonale mål for antall årlige ynglinger, altså for hvor mange ungekull hver art kan ha hvert år. Disse bestandsmåla er 65 ungekull av gaupe, 39 ungekull av jerv, 13 ungekull av brunbjørn, tre ungekull av ulv og 850–1200 hekkende par av kongeørn. Miljødirektoratet har ei sentral rolle innenfor rovviltforvaltninga.

Miljødirektoratet har ansvar for rovviltforvaltninga på nasjonalt nivå. Det skal blant annet behandle saker etter naturmangfoldloven og viltloven, overvåke forvaltninga og hente inn kunnskap om rovvilt gjennom forskningsprosjekter det finansierer. Rammene for forvaltninga av rovvilt i Norge blir satt gjennom stortingsmeldinger. Norge har også forpliktelser gjennom internasjonale miljøavtaler og konvensjoner. Bernkonvensjonen er den mest sentrale for norsk rovviltforvaltning.

Rovviltforvaltninga er inndelt i regioner i landet, og hver region har utnevnt ei nemnd som står for rovviltforvaltninga i sin region. Fylkesmannen i hvert fylke skal være rådgivende for nemndene, i tillegg til at fylkesmannen har et eget forvaltningsansvar overfor rovviltet.

Lisensfelling og kvotejakt

I utgangspunktet er brunbjørn, ulv, gaupe, jerv og kongeørn fredet, men i noen tilfeller vil det være aktuelt å ta ut individer i bestanden til noen av rovdyrartene, for eksempel hvis det er flere individer i en bestand enn regjeringa har bestemt. De kan tas ut gjennom for eksempel lisensfelling. Lisensfelling er en skademotivert felling, hvor et bestemt antall individer av en viltart kan felles med hjemmel i naturmangfoldloven. Du må være registrert som lisensjeger i Jegerregisteret for å delta i lisensfellingen. Det er lisensfelling på bjørn, ulv, gaupe og jerv. En annen metode er kvotejakt. Kvotejakt er ei ordinær jakt på et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven, og det er offentlige myndigheter som fastsetter kvoten. Gaupe er den eneste av rovviltartene det er åpnet for kvotejakt på. En tredje metode er skadefelling. Skadefelling er skademotivert felling av enkeltindivider av gaupe, jerv, bjørn eller ulv for å stanse eller forhindre skader på bufe eller tamrein med hjemmel i naturmangfoldloven § 18, punkt b. Det er Statens naturoppsyn (SNO) som har ansvaret for dette.

Statens naturoppsyn

Arbeidsoppgavene til SNO er i tillegg å sørge for å gi informasjon og veiledning til alle som bruker naturen, og å passe på at bestemmelsene i miljølovene blir overholdt. Typiske arbeidsoppgaver for SNO er vilt- og fiskeoppsyn og kontroll med kulturminner, forurensing og motorferdsel i utmark.

Etiske dilemma

I Norge er det lange tradisjoner med å bruke utmark som beite for husdyr, for eksempel tamrein, sau, geit og storfe (ofte kviger eller kyr med kalv). Rovviltet i Norge og husdyra bruker noen steder den samme utmarka, og dermed er det hvert år tilfeller hvor rovvilt har angrepet og kanskje spist husdyr. Dette er en stor utfordring for bøndene som eier husdyra, og for forvaltningsorgana som skal forvalte den norske rovviltbestanden.

I slike tilfeller står man ofte overfor vanskelige etiske dilemmaer. På den ene sida er det belastende følelsesmessig og økonomisk for bonden som mister husdyra sine til rovdyr, og på den andre sida gjør ikke rovdyra noe annet enn det som er naturlig for dem – å ta byttedyr, enten det er husdyr eller ville dyr, som føde. Man ønsker ikke at bonden skal ha økonomiske tap, eller at husdyra skal lide, men den norske regjeringa har bestemt, gjennom norsk lovverk og internasjonale avtaler, at vi skal ha rovvilt i norsk natur.

Et annet etisk dilemma vi står overfor i dette tilfellet, er hvilken rett vi mennesker har til å hindre at rovdyra har sin plass i norsk natur, ved å bestemme at rovdyra skal leve innenfor områder vi mennesker har definert? Og hvilken rett har vi mennesker til å hindre dem i sin naturlige atferd – i å ta tilgjengelige byttedyr?

Norske myndigheter står overfor store utfordringer og har mange etiske dilemmaer å ta hensyn til når de skal forvalte rovviltet i Norge. Myndighetene har bestemt at det ikke skal være for mye rovvilt i dette landet, for utfordringene med rovvilt kan være store, siden naturen og utmarka er viktige også for mennesker og husdyr. Myndighetene har løst dette med å fastsette nasjonale mål for antall årlige ynglinger, altså for hvor store ungekull hver art kan ha hvert år. En annen løsning er å avgrense områdene i utmarka der rovviltet kan yngle. Hvis de yngler utenfor dette området, blir rovviltet avlivet. Dette gjelder for eksempel ulv. Men vi kan ikke forhindre at rovviltet beveger seg utenfor det avgrensa området som myndighetene har fastsatt.

Rovdata

Norge gjennomfører et nasjonalt overvåkningsprogram (Rovdata) for å ha kontroll over rovviltbestandene. Slik kan myndighetene få en oversikt over hvor i landet rovviltet befinner seg, og hvor mange de er, og det gjør det lettere å forvalte rovviltet etter norsk lov og internasjonale avtaler.