Aktualitet

Kunne pressen stoppet Trump?

Publisert: 12.10.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Den republikanske presidentkandidaten Donald Trimp omgitt av mikrofoner og kameraer. Foto. Donald Trump omgitt av pressefolk i Nashville, Tennessee 29. august 2015 

Den amerikanske valgkampen er som et togkrasj i sakte film. Kunne en annen journalistikk hindret katastrofen?

Av Sven Egil Omdal

Uansett hvem som strekker armene triumferende i været den 8. november, vil det komme en grundig selvransakelse i amerikanske redaksjoner: Hvilket ansvar har pressen for at valget til den mektigste stillingen i verden forfalt til et burlesk freak show?

Skulle Donald Trump vinne, mot alle formodninger, vil selvransakelsen bli svært mye mørkere: Hvorfor klarte ikke journalistikken å hindre at en rasistisk, kvinnehatende, løgnaktig demagog vant valget? Skulle ikke dere være demokratiets vakthunder?

Diskusjonen er for lengst i gang. Flere målinger viser at Donald Trump fikk ekstrem oppmerksomhet allerede i valgkampens første fase, lenge før det var klart at han kom til å bli republikanernes kandidat. Allerede i mars, åtte måneder før valget, viste The New York Times at Trump hadde fått fem ganger så mye omtale i samtlige amerikanske medier som Hillary Clinton. Hva ville skjedd om pressen hadde behandlet ham som det han var og er: En totalt ukvalifisert sjarlatan med et sykelig behov for oppmerksomhet? Hva om avisene hadde nøyd seg med å omtale ham i sarkastiske sidespalter, og TV-selskapene hadde plassert ham sist i sendingene, sammen med de obligatoriske innslagene om søte katter og rare fisk?

I stedet gjorde alle det motsatte. Det var Trump først, Trump i midten og Trump til slutt. På et tidspunkt da det ennå var tre andre republikanske kandidater med i primærvalgkampen, målte en gruppe forskere ved University of Southern California valgdekningen i 14 store nyhetsnettsteder. De fant at Trump ble nevnt oftere enn de fem andre daværende kandidatene (Clinton, Sanders, Cruz, Rubio og Kasich) til sammen.

Forklaringen er like enkel som den er deprimerende. Journalistikken søker avvikene. Det som bryter med normen, er det mest interessante. Mennesker som bryter ekstremt med normene, er ekstremt interessante. Legg til den evige og universelle fascinasjonen for sex, og alle demninger brister. En presidentkandidat for partiet som forsikrer at de kjemper for konservative og kristne verdier, skryter av at han angriper kvinner ved å grafse dem i skrittet, og spiser pastiller i tilfelle han kommer til å kaste seg over en kvinne for å tvangskysse henne. Når den ene kandidaten er så ekstrem, blir det snaut med plass til de andre.

At Trumps sosiopatiske oppførsel har klart å dominere dekningen, er likevel bare én side av problemet. Den andre er at det tok altfor lang tid før de store redaksjonene innså at han ikke er som andre politikere og derfor må behandles annerledes. Det gikk måneder før The New York Times våget å kalle de utallige løgnene hans for løgner. Det måtte et 11 år gammelt opptak til før de store redaksjonene skrev det de lenge hadde visst: At Donald Trump alltid har snakket om hvordan han trakasserer kvinner, både seksuelt og på andre måter («Hun er en feit gris.» «Hvem vil stemme på noen med et slikt ansikt?»).

Jeff Jarvis, som er professor i journalistikk ved City University of New York og forfatter av bestselgere som What Would Google Do? skriver at pressen gikk seg vill i sitt gamle ønske om å være balansert. I et misforstått forsøk på å behandle de to kandidatene likt, trakk de Clinton ned og løftet Trump opp, slik at det så ut som om de var jevnbyrdige, at det var snakk om to kandidater på omtrent samme nivå.

Uansett om fornuften eller vanviddet vinner den 8. november, er noe alvorlig ødelagt i USA. Hele det politiske systemet ser ut som et av Trumps konkursbo. Pressen var ikke sterk nok, eller klok nok, til å avverge ødeleggelsen, som begynte lenge før Trump gjorde valgkampen til et reality show. Det gjenstår å se hva den har å bidra med i gjenoppbyggingen.