Fagstoff

Kina som forbrukersamfunn

Publisert: 22.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mennesker passerer en reklamevegg for Peugeot på en åpen plass i Beiking. Foto.  I den gamle kinesiske filosofen Mèngzis 孟子utlegninger fra 300-tallet f.v.t. spør en konge tenkeren om han kan tilby kongen noe som er lønnsomt for landet hans. Tenkeren avviser en slik tankegang og sier at det eneste han har å tilby, er medmenneskelighet og rettskaffenhet.

Mèngzis tanker har hatt stor innflytelse opp gjennom tidene. Handelsfolk, de som bare tenkte på lønnsomhet, sto langt nede på den sosiale rangstigen i det tradisjonelle Kina.

Hvordan kan det så ha seg at kinesere i dag anser «forbruk», xiāofèi 消费, som et svært positivt ladet ord? Litt av forklaringen er at mange kinesere har vært dyktige handelsfolk. Det gjaldt imidlertid folk fra kystnære områder i den sørlige delen av Kina, der emigrantene kom fra. I det indre av Kina har den gamle samfunnstenkeren fremdeles hatt stor innflytelse. Men når man beveger seg så raskt ut av fattigdommen som Kina har gjort siden 1980-tallet, er det klart at forbruk er et viktig symbol på nettopp det.

Plan og virkelighet

Da undertegnede studerte i Kina på midten av 70-tallet, var butikker offentlig drevne, og det fantes knapt noe marked med tilbud og etterspørsel. Forbruksvarer ble produsert og distribuert etter en plan, som slett ikke alltid virket etter intensjonene. Som et resultat av dette var fattigdommen ganske jevnt fordelt. Men rasjonering av viktige varer sørget for at folk fikk et minimum for å kunne leve et anstendig liv, spesielt rundt viktige høytider som det kinesiske nyttåret.

Vareutvalget var med andre ord så som så, og alle varer befant seg bak en disk. Der sto det ofte uengasjerte betjenter. Og om du som ny student ennå ikke hadde lært deg uttrykket méiyǒu 没有, «har ikke», lærte du det raskt når du spurte betjentene om noe. Det var tynt med grønnsaker i et vinterkaldt Beijing. Det gikk mest i kinakål, som er lett å lagre naturlig. Men om sommeren rant det strie strømmer med «vann» fra hauger av vannmeloner i gatene. Disse delte man nemlig opp og fortærte der og da for å kjøle ned en overopphetet kropp i Beijings kvelende sommervarme.

Vannmelon i stabel og oppdelt kinakål. Kollasj.

Statusvarer

Likevel var forbruk noe som folk strakte seg etter – i det små. Den viktigste grunnen til det var trolig at status i det tradisjonelle kinesiske samfunnet betydde svært mye, og dette ble videreført i nye former under det sosialistiske systemet. En annen viktig grunn var at den raske industrialiseringen av Kina på 50-tallet med sovjetisk hjelp gjorde masseproduserte forbruksvarer tilgjengelig for mange for første gang.

Hver epoke hadde statusgjenstander de fleste traktet etter, eller «de tre man må ha», sānge xūyào 三个需要, som det het (noen ganger også fire). Fra 50-tallet til 70-tallet betydde det et armbåndsur, en sykkel og en symaskin. Men for mange på 50-tallet var et armbåndsur uoppnåelig, og da satset man heller på å spare til et par lærsko. På 80-tallet var det fjernsynsapparat, kjøleskap og vaskemaskin som gjaldt, på 90-tallet egen telefon, PC og airconditioning, og på 2000-tallet strakte man seg etter egen leilighet, bil og god utdanning for barna sine. I dag har det spredd seg til mange varianter, som forslag til fire apper unge ikke kan klare seg uten.

Kjøleskap, dyr klokke og en Rolls Royce. Foto.

Økonomisk omdanning og forbruksmønster

Da økonomiske reformer ble iverksatt på begynnelsen av 80-tallet, var det ikke tilfeldig at Kommunistpartiet bestemte at kystområdene, særlig fra Shanghai og sørover, skulle bli motoren i den økonomiske omdanningen. Det var de samme områdene som tradisjonelt hadde hatt en kystnær handelskultur.

Utenlandske investeringer gikk først og fremst til lettindustrien, som produserte forbruksvarer. De var i stor grad ment for eksport (såkalt eksportrettet utviklingsstrategi), men fikk store ringvirkninger også innad i landet.

Fra nesten å ha vært helt frakoblet all internasjonal forbruksvarehandel fram til slutten av 70-tallet, er Kina i dag i teten globalt når det gjelder å produsere forbruksvarer. Mye av det kommer kinesiske forbrukere til gode. Forbruksmønsteret varierer mye utover landet og mellom forskjellige aldersgrupper. De dominerende trekkene i urbane områder er likevel at kineserne bruker mye mer (nesten halvparten av inntekten) på mat og klær enn vi gjør, og mer på mat enn på bolig. Det at de legger så stor vekt på mobilitet, velvære og adspredelse, gjør også tydelige utslag på statistikken. Mesteparten av det folk bruker på mat går med til å lage mat hjemme. Ikke overraskende er det unge voksne som oftest spiser ute. Også språket blir i høyeste grad formet av den nye forbrukskulturen, med masse nyskapninger og slanguttrykk.

Medaljens bakside

Den raske utviklingen av forbruksvarer har imidlertid også sine mørkere sider. I de siste årene er det avdekket en rekke svært alvorlige eksempler på kynisk spekulasjon fra matvareprodusenter, som bruker skadelige erstatninger i maten. Det står dårlig til med offentlig mattilsyn i Kina. Spørsmålet om matsikkerhet er blitt en av de største bekymringene for vanlige kinesiske forbrukere, og har resultert i omfattende protester fra forbrukere som er blitt rammet. Andre reiser gladelig til Hongkong, Japan eller Sør-Korea for å kjøpe inn strategisk viktige matvarer, om de har anledning til det.

Kinesiske turister er for øvrig blitt kjent for å åpne pungen når de besøker utlandet, og en viktig grunn til det er at de gjerne vil sikre seg «trofeer», det vil si produkter som de kan være sikre på at ikke er piratkopier.

Et annet framtredende trekk er den omfattende piratkopieringen av nærmest alle slags forbruksvarer. Både produkter som er egenutviklet i Kina, såkalte gúochǎn 国产, og importerte produkter kopieres. Her kan man finne alt fra dårlig tilvirkede produkter, hánghuò 行货, til gode kopier av mer sofistikerte forbruksvarer, gāofǎng 高仿, gjerne av utenlandsk opprinnelse.

En populær fellesbetegnelse på slike masseproduserte imitasjoner er shānzhài 山寨, som egentlig betyr «befestet fjell-landsby». Uttrykket ble først brukt om produkter av lav kvalitet som ble framstilt ved mer avsidesliggende fabrikker i Hongkong på 50- og 60-tallet, shānzhàichǎng 山寨厂, som de daværende engelske myndighetene så gjennom fingrene med. Denne praksisen og uttrykket spredte seg først til de spesielle økonomiske sonene som ble anlagt nær Hongkong og Macao tidlig på 80-tallet, og deretter videre utover landet. Piratproduserte mobiltelefoner er særlig blitt storbusiness på denne måten. I 2015 ble det anslått at minst 300 millioner smarttelefoner var piratkopier.

Piratkopierte merkevarer. Kollasj.

Nytt marked for mange

En betydelig del av veksten i den kinesiske forbruksindustrien skyldes med andre ord piratkopiering. Og kinesiske myndigheter har for det meste sett gjennom fingrene med denne praksisen. En viktig årsak til det er at denne virksomheten er nyskapende i den forstand at den sysselsetter mange. Den har dessuten gjort at folk som ellers ikke ville hatt mulighet til å kjøpe slike produkter, nå kan det, og har dermed bidratt til å gjøre folk fornøyde med livet. Baksiden av dette fenomenet er imidlertid at det også bidrar til å sementere sosiale ulikheter. En mann som en australsk forsker intervjuet i 2010, brydde seg lite om det:

«Vi kjøper ikke bare shānzhài-telefoner, vi kjøper også shānzhài-klær, shānzhài-klokker, shānzhài-kjøkkenredskaper, shānzhài-belter – alt som er etterligninger av merkeprodukter. Vi liker å kjøpe alt mulig som er shānzhài. Det er ikke slik at vi ikke vet at det er etterligninger og av dårlig kvalitet. Vi har rett og slett ikke råd til de originale tingene. Men vi er forfengelige, vi også. Så vi kjøper shānzhài-kopier – sånn for å vise oss.»

Og hva ville vår mann sagt om den gamle filosofen Mèngzis formaninger? Kanskje at tilgang til shānzhài-varer er medmenneskelighet og rettskaffenhet nok for ham?

Oppgaver