Fagstoff

Kvenene

Publisert: 05.10.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Fire kvenske menn sitter med pesk på en trapp. Foto.  

Kvenene er en norsk minoritet som har vandret fra Nord-Finland og Nord-Sverige. Vi vet at det har vært kvener i Norge siden 1500-tallet, men den første fasen med mer omfattende innvandring startet tidlig på 1700-tallet. Dette var en tid uten klare riksgrenser.

Kvenkonene Grete Kersilæ og Lisa Riesto utenfor Aron Wartianens hus i Neiden. Foto. Kvenkonene Grete Kersilæ og Lisa Riesto i Neiden. 

Kvenbyen i Vadsø på slutten av 1800-tallet. Begbyggelse ved sjøen. Foto. Den såkalte Kvenbyen i Vadsø på slutten av 1800-tallet.  

Fra statsarkivet i Tromsø:

Alten Kobberverk - framveksten av en gruveby 

Kvensk innvandring

Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble faktisk sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld, s. 29 og apollon).

Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (kilde: kvensk institutt/historie). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere bl.a. i finsk Lappland.

Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (snl.no).

Fra ca. 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.

Den kvenske kona Kristine Ärillä ved Nautsjokki i Pasvik i 1902, 106 år gammel. Ärilla kalles "Laiti-mor" og er regnet som stammor til den kvenske befolkningen i Pasvik. Foto. Den kvenske kona Kristine Ärillä ved Nautsjokki i Pasvik, antatt over 100 år gammel. Ärilla kalles «Laiti-mor» og er regnet som stammor til den kvenske befolkningen i Pasvik.   

 

Folketællingen i Kongeriget Norge, 1891 

Grenseminoritet og «den finske faren»

Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.

Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. Først fikk man det man kalte «den russiske faren», men etter hvert også «den finske faren».

Krav til språk

For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.

Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til «norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig» (s. 30 St.meld nr 15).


Folketellinger

Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.

Ved folketellingen i 1845 ble det registrert ca. 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 % av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 % av befolkningen i Troms og 25 % av befolkningen i Finnmark.

I dag

Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.