Fagstoff

Europa år null

Publisert: 17.08.2016 (14:09), Oppdatert: 08.09.2016 (08:16)

Ruinene av Dresden etter de alliertes bombing i 1945. Foto.   Da krigen var slutt i Europa, måtte samfunnene nullstilles og Europa bygges opp på nytt. Mennesker uten tilhørighet og tilknytning skulle tvinges eller hjelpes til nye hjem i kanskje nye land, og oppgjørene flyttes fra gatejustis til domstoler.

Japanske soldater som har vært krigsfanger i Sibir, returnerer til Japan, 1946. Foto. Japanske krrigsfanger returnerer til Japan i 1946.  

Europa i grus

Ved fredsslutt i mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger. Millioner av mennesker vandret rundt uten mål og mening; frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, barn skilt fra sine foreldre.

Den såkalte repatrieringen ble en stor utfordring. Vestlige krigsfanger og arbeidere skulle bringes tilbake til landene de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. Den røde armé sto i alle de østeuropeiske landene, og Tyskland var delt i soner mellom de fire seiersmaktene.

Franske kvinner anklaget for å være kollaboratører under krigen blir ført gjennom Paris med barberte hoder og med svimerker på kroppen. Foto. Hevnjustis gikk i stor grad utover kvinner og barn. Her ser vi to franske kvinner som er anklaget for å ha vært kollaboratører under okkupasjon, bli ført gjennom gatene i Paris.     

Hevn og selvjustis

Millioner var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i sine egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirer, som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.

Det utspant seg tragiske scener da de overlevende sovjetiske krigsfangene og tvangsarbeiderne skulle returneres hjem med makt. Folk kastet seg ut fra togene i fart, eller tok sine egne liv på andre måter. Stalin hadde nemlig utstedt en befaling om at alle soldater som hadde latt seg ta levende til fange, skulle stilles for retten når de kom tilbake. Mange tidligere soldater endte derfor sine dager i fangeleirene i Sibir.

Kjent er også de alliertes nøling med å ta imot flyktninger. Mange ble presset dit de kom fra, og døde i fangeleirer og av tvangsarbeid.

Fordrevne registerer seg ved en leir i Hamburg etter krigens slutt, 1945. Foto. Displaced persons, eller fordrevne personer, ble satt i egne leirer. Her registrerer en polsk familie seg i en leir i Hamburg.     

«Displaced persons»

Blant de mange millionene med flyktninger i Europa ved krigsslutt, var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov å skaffe seg jobber og eiendom, men uten stemmerett og pass.

Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter 45/46 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og andre nødvendige ting ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.

Men det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landene der krigen var blitt utkjempet.

Evakuering av tyske østprøyssiske flyktninger med båt fra Pillau i januar 1945. Foto. Evakuering av tyske sivile fra Pillau. Tyskere som bodde i de avståtte områdene etter 1945, skulle sendes til det gjenværende Tyskland.   

Den tyske befolkningen fordrives fra øst

På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidens Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjet og Polen, og grensen mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres til slik den var før krigen.

Som en konsekvens av dette skulle tyskerne som bodde i de avståtte områdene, sendes til det gjenværende Tyskland. Over 12 millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og årene som fulgte. To millioner av dem døde underveis, sultet eller frøs ihjel, eller ble drept på flukten.

Jødenes situasjon

Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 44–45. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, returneres til områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor «displaced persons» i de første etterkrigsårene og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppen flyktninger.

Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.

Rettsoppgjør

Etter krigens avslutning kom rettsoppgjørene. Man ønsket å stille for retten krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden. Men dette skulle gjøres i ordnede former og etter demokratiske rettsprinsipp. Myndighetene ønsket å sette stopp for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom. I Tyskland satte man opp Nürnbergdomstolen for å straffe de nazistiske krigsforbryterne.

Nürnbergdomstolen

Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.

De fire viktigste skuldpåstandane var desse:

  • Brott mot freden
  • Krigsbrott
  • Brott mot menneskeheita
  • Forberedelser for å utføre de tre ovennevnte punktene

I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen mente at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.

Spør historikeren

Hvorfor ble ikke krigsforbrytelser begått av de allierte tatt opp i Nürnberg? Og hvilke forbrytelser dreier det seg om? Var Nürnbergoppgjøret seierherrenes justis? Professor Stein Ugelvik Larsen svarer.

 

 

Relatert innhold

Generelt