Fagstoff

Partene i arbeidslivet

Publisert: 15.08.2017
NHO-sjef Kristin Skogen Lund og leder i LO Gerd Kristiansen i debatt under Arendalsuka 2016. Foto.  

Organisasjoner er en viktig del av det norske samfunnslivet. Det finnes organisasjoner for alle slags interesser og grupper – alt fra Norsk Kennel Klub og Kreftforeningen til Bygdkinoens venner. Alle disse organisasjonene bidrar på sine samfunnsområder.

Organisasjoner i arbeidslivet

Spesielt viktige er likevel organisasjonene i arbeidslivet. Arbeidstakere og arbeidsgivere har ikke alltid de samme interessene og har derfor forskjellig syn på hva som er problemer, og hvordan problemer skal løses. I stedet for at hver enkelt arbeidstaker stadig skal forhandle for seg selv med arbeidsgiveren sin, blir mange problemer løst gjennom organisasjonene som representerer arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden finnes det organisasjoner innenfor ulike bransjer og yrkesgrupper. For eksempel organiserer foreningen Handel og Kontor ansatte innenfor service og administrasjon i privat sektor, mens arbeidsgiversiden organiseres av Virke. For arbeidstakerne vil det å stå sammen øke sjansen for å få gjennomslag for kravene. Deres makt ligger i at de til sammen er mange, og at arbeidsgiverne er helt avhengige av deres arbeidskraft. For arbeidsgiverne er det enklere og mer effektivt å forhandle med én organisert part enn med en mengde enkeltpersoner. Samtidig har de et maktmiddel i og med at de er beslutningstakere, og det er de som i arbeidshverdagen bestemmer over arbeidstakerne.

Forhandlinger

Forhandlinger mellom arbeidslivets organisasjoner handler oftest om lønn og arbeidsvilkår. Vanligvis skjer dette i de såkalte hovedtarifforhandlingene på vårparten annethvert år. Etter andre verdenskrig har det vært vanlig praksis at industrien i privat sektor forhandler først, og at resultatet her setter rammene for forhandlingene mellom organisasjonene i andre næringer. Partene har vært enige om at dette er en god ordning, fordi det da blir mindre konkurranse og lønnsforskjeller mellom de ulike yrkesgruppene, noe som igjen hindrer at arbeidsgiverne plutselig får store «hopp» i lønnsutgiftene. Avtalene mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene kalles tariffavtaler. Det finnes både overordnede tariffavtaler og tariffavtaler som bare gjelder på en enkelt arbeidsplass. Tariffavtalene er som en slags fredsavtale: De slår fast hva som er spillereglene for lønn og arbeidsforhold innenfor en bransje eller yrkesgruppe for en bestemt periode. Du må ikke være med i en fagforening for å være inkludert i en tariffavtale, det holder at arbeidsgiveren din har inngått en slik avtale. I Norge er om lag 70 prosent av alle ansatte inkludert i tariffavtaler.

Trepartssamarbeidet

Også en tredje part har interesse av at dette systemet fungerer og holder arbeidsmarkedet stabilt – nemlig staten. At flest mulig er i jobb og tjener nok til at de kan forsørge seg selv og betale skatt, er en bærebjelke i velferdsstaten. Samarbeidet mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten kalles trepartssamarbeidet. Hvis arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner ikke blir enige, kan staten gripe inn, først med mekling, så med lønnsnemnd. Ved frivillig lønnsnemnd lar partene ei statlig nemnd bestemme utfallet av konflikten mellom dem. Staten kan også bruke tvungen lønnsnemnd dersom liv, helse eller andre samfunnsmessige verdier står på spill. Da overkjører staten både arbeidstakerne og arbeidsgiverne for å få en løsning på konflikten. Tvungen lønnsnemnd brukes stort sett bare i forbindelse med streik.

Relatert innhold

Faglig