Fagstoff

Mediene som aktør og arena

Publisert: 03.08.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Stortinget, regjeringen, domstolene og mediene. Kollasje.  

Mediene er både en arena for debatt og informasjon, og en mektig aktør som kan sette saker på den politiske dagsordenen.

Mediene som arena

Medienes samfunnsrolle er å sørge for at samfunnets borgere – altså deg og meg og alle – får den informasjonen vi trenger for å kunne ta gode, veloverveide beslutninger, for eksempel når vi skal stemme ved kommune- eller stortingsvalg. En måte pressen kan gjøre dette på, er å la folk komme til orde med sine synspunkter, altså å være en arena for informasjon og samfunnsdebatt.

La oss illustrere med et eksempel: På ditt lokale sykehjem er det kanskje ikke nok ressurser til at de gamle får kommet seg opp av sengen før klokken fire på ettermiddagen. En fortvilet datter ønsker å sette saken på dagsordenen. Hun kan skrive et debattinnlegg i avisen, der hun ber om svar fra politikerne.

Men redaksjonen kan også la datteren komme til orde gjennom et intervju og deretter be om en uttalelse fra politikerne som har ansvar for at situasjonen er slik. En slik uttalelse er i tråd med tilsvarsretten, altså at den som får kritikk, har rett til å svare. Men den er interessant også fordi offentligheten har nytte av å høre flere sider av saken.

Tenkepause

Hvis du var journalist, hvordan ville du ha vinklet en slik sak?

 

Mediene som aktør

Men nettopp når mediene legger forholdene til rette, er mediene også en aktør – og en aktør med makt. Det er mediene som avgjør hva som er viktig og uviktig, om flere bør kontaktes i saken, om den bør undersøkes mer eller legges bort. Jo mer journalistene graver i en sak, og jo mer motstand de møter fra folk som ikke vil at saken skal fram i lyset, jo sterkere blir rollen som aktør. Da står den ene maktaktøren i samfunnet mot den andre.

I noen tilfeller kan journalistene være så ivrige at de kan bli beskyldt for å drive kampanjejournalistikk, fordi de forsetter å skrive om saken med kun én vinkling. Da får man diskusjonen om mediene skal bruke sin makt til å engasjere seg i en sak og bidra til at den settes på dagsordenen i samfunnsdebatten, eller kun være en objektiv observatør som nøytralt belyser flere sider av en sak. 

Tenkepause

Hvis du var journalist, hvem ville du ha kontaktet for en kommentar i sykehjemssaken?

 
Globale maktstrukturer

Det er ikke alltid situasjonen er like oversiktlig som når den lokale journalisten forsøker å finne ut av hvorfor tilbudet på stedets pleiehjem er dårlig. Når man for eksempel forsøker å finne ut av hvordan penger flytter seg i en global verdensøkonomi, kan det kreve veldig mye arbeid å finne ut av hvordan ting henger sammen. I slike store saker samarbeider gjerne flere mediehus.

Våren 2016 fikk vi et eksempel på et slikt samarbeid i avsløringen av det som ble omtalt som «The Panama Papers». I Norge var det Aftenposten som deltok i det internasjonale samarbeidet, som involverte 376 journalister som gikk gjennom 11 millioner dokumenter. Målet var å avsløre hvordan ulike internasjonale banker og advokatfirmaer solgte hemmelighold til politikere, kriminelle, milliardærer, idrettsstjerner og vanlige folk som ønsket å plassere pengene sine slik at de ikke var nødt til å betale skatt.

I Norge kom det fram at DNB-kontoret i Luxemburg hjalp norske kunder med å skjule pengene, mens de fotballinteresserte kunne lese at også fotballspilleren Messi forsøkte å skjule sin formue da han ble bedrageritiltalt av spanske myndigheter.

Tenkepause

Hvis du var journalist, hvordan ville du ha begynt å lete for å undersøke om noen holder tilbake informasjon?

 

Hvem har makt i et samfunn?

Historien om The Panama Papers forteller oss at det selvsagt ikke er slik at det kun er myndigheter som har makt i et samfunn. Kommersielle selskaper har også makt. Denne økonomiske makten er det også en del av pressens samfunnsoppdrag å undersøke. Det kan være vanskelig. For mens offentlighetsloven gir pressen rett til innsyn i hva myndighetene bestemmer, kan private selskaper hindre innsyn og beskytte seg mot kritikk. Selskaper kan for eksempel si at de ikke vil avsløre forretningshemmeligheter, eller at det de gjør, ikke er noe som angår offentligheten.

Religiøse menigheter kan også ønske å skjule det de holder på med, det samme gjelder politiske og ideologiske organisasjoner. Dette er grupperinger i samfunnet som har kulturell eller ideologisk makt.

Tenkepause

Når du er journalist, hvem jobber du for? Redaktøren din? Deg selv? Samfunnet?