Fagstoff

FN og urfolks rettigheter

Publisert: 29.06.2017, Oppdatert: 15.08.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Det samiske flagget. Foto.

ILO-konvensjon nr. 169 krever at et land må ratifisere avtalen før landet er forpliktet til å følge den. FN beskytter urfolks rettigheter også på andre måter. FNs erklæring om urfolks rettigheter ble godkjent av FNs generalforsamling høsten 2007.

Slike erklæringer er ikke bare ikke-bindende løfter om tiltak, men snarere en forpliktelse for medlemsstatene i FN til å arbeide i en bestemt retning.

Erklæringen om urfolks rettigheter inneholder blant annet bestemmelser om urfolks rett til selvbestemmelse, bestemmelser om landrettigheter, beskyttelse mot assimilasjon og rasisme, religionsfrihet og språkrettigheter. Selv om så mange som 143 land stemte for erklæringen, var det en del viktige land som stemte imot eller lot være å stemme. Land med store urfolksgrupper, blant annet Australia, Canada, New Zealand og USA, stemte imot erklæringen. Ingen av disse landene har heller ratifisert ILO-konvensjonen. Av de punktene som var mest omstridt, var retten til selvbestemmelse, eiendomsrett og råderett over de landområdene urfolk tradisjonelt har vært i besittelse av og har brukt. Representanten fra New Zealand sa at de ikke kunne gi sin støtte til erklæringen på grunn av dette punktet. Hun forklarte at dette i praksis vil si at urfolket har eiendomsrett til hele New Zealands territorium. Det er et argument som også Australia og USA bruker. Da saken var oppe i 2006, ble det uttalt at «de overser nåtidens realiteter … når de slik krever anerkjennelse for retten til land som nå rettmessig eies av andre borgere». I en felleserklæring uttalte USA, Australia og New Zealand også at «ingen regjering kan godta en idé som skaper ulike klasser av statsborgere».1