Fagstoff

Seierherrer og tapere

Publisert: 03.08.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

De fire store på fredkonferansen i Paris i 1919. Fra venstre: Statsminister David Lloyd George fra Storbritannia, statsminister Vittorio Emanuele fra Italia, statsminister Georges Clemenceau fra Frankrike og president Woodrow Wilson fra USA. Foto.  

11. november 1918 kom våpenhvilen i stand. Tyskland så ikke noen mulighet til å fortsette krigen mot den store overmakten, med en utsultet befolkning og flere revolusjoner som hadde brutt ut i deler av landet. Keiseren abdiserte, og den tyske regjeringen måtte be om våpenstillstand og overgivelse.

Ulikt syn på fredsforhandlingene

Seierherrene hadde ulikt syn på fredsforhandlingene. Frankrike sto for den mest uforsonlige linjen og ønsket et Tyskland som aldri mer skulle kunne føre krig. Kravet måtte være en total tysk avrustning, avståelse av landområder og giganterstatning for ødeleggelsene på fransk jord. Storbritannia var ikke like uforsonlig, men hadde økonomiske interesser av å redusere Tysklands betydning. Hjemme krevde opinionen en hard linje overfor Tyskland. USA var mest villig til en balansert fredsløsning.

Grunnlaget for den fredsavtalen som nå ble laget, var at Tyskland hadde ansvaret for krigen og derfor måtte straffes hardt. Versaillestraktaten omhandlet Tyskland. De to andre taperne, Østerrike-Ungarn og det ottomanske riket, fikk hver sine avtaler. Russland hadde sluttet fred med Tyskland våren 1918 etter revolusjonen, og fikk ikke være med i fredsforhandlingene.

Statsledere og andre representanter for statene samlet i Speilsalen i Versailles for å undertegne Versaillestraktaten, fredsoppgjøret etter 1. verdenskrig, juni 1919. Foto. Samling i Speilsalen i Versailles for signering av Versaillestraktaten

Versaillestraktaten

Woodrow Wilsons 14 punkter:

  1. Ingen hemmelige avtaler
  2. Fritt hav
  3. Fri og lik handel
  4. Nedrustning under garantier
  5. Upartisk ordning av koloniene, med respekt for de innfødte
  6. Tilbaketrekking av alle fremmede tropper i Russland
  7. Gjenoppretting av belgisk uavhengighet
  8. Alsace-Lorrain skulle igjen bli fransk
  9. Italias grenser skulle trekkes etter nasjonalitet
  10. Selvstendig utvikling for folkene i Østerrike-Ungarn
  11. Frigjøre de okkuperte områdene på Balkan. Serbia skulle få tilbang til havet. Grenser trukket etter nasjonalitet
  12. Selvstendig utvikling for ikke-tyrkere i Tyrkia
  13. Uavhengighet for Polen med polsk tilgang til havet
  14. Opprettelsen av Folkeforbundet

Versaillestraktaten

I 1919 møttes seierherrene i Versailles for å drøfte Tysklands videre skjebne. President Woodrow Wilson (USA), statsminister David Lloyd George (Storbritannia) og statsminister Georges Clemenceau (Frankrike) styrte konferansen. Wilson lanserte 14 punkter som han mente ville danne grunnlaget for fred. Her gikk han blant annet inn for selvstyre for folkegruppene i store statsdannelser som Østerrike-Ungarn, og en mer menneskevennlig politikk overfor de innfødte i koloniene. Videre ønsket han at en skulle danne en overnasjonal organisasjon for å forebygge krig, det såkalte Folkeforbundet.

Men franskmennene sto fast på sin harde og uforsonlige linje. Lloyd George måtte ta hensyn til en forbitret opinion hjemme, som krevde hevn over Tyskland. Ingen av de to landene ønsket å gi avkall på koloniene sine.

Da fredsforslaget ble lagt fram i mai 1918, var det lite igjen av Wilsons forsoningslinje. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt. Nå fikk de presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår, som de i utgangspunktet ikke ønsket å godta. Men det var for sent å ta opp igjen krigshandlingene, og Tyskland hadde ingen andre muligheter enn å godta vilkårene. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for det det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.

Ansvaret for krigen

Det som Tyskland hadde størst motforestilling mot å akseptere, var punktet om Tysklands eneskyld for krigen. At de måtte skrive under på at de alene var skyld i krigsutbruddet, vakte voldsomme tyske reaksjoner, både blant politikere, militære og i opinionen. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret.

Mange tyskere mente at det var krefter i Tyskland som sto bak nederlaget og hadde falt de kjempende soldatene i ryggen. Dolkestøtlegenden var født.

Hæren bygges ned

Tysklands militære makt skulle bygges ned, og kun en styrke på 100 000 soldater ble akseptert. Dette var for lite til at det utgjorde en trussel overfor nabolandene, men stort nok til at man kunne slå ned innenlandske opprør og revolusjonsforsøk (vestmaktene var redd for den kommunistiske faren og revolusjonsforsøkene i Tyskland). Tyskland kunne heller ikke ha flyvåpen, og de vestlige områdene mot Frankrike ble avmilitarisert.

Tapte landområder

Store landområder måtte avstås til nabolandene: Det nye landet Polen fikk tildelt tyske områder i øst, Frankrike fikk tilbake de landområdene som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1871, og Danmark fikk deler av Sør-Jylland. Områder med tre millioner tyskere i Sudetenland ble avstått til den nye staten Tsjekkoslovakia, og de tyske koloniene fordelt mellom seierherrene.

Krigserstatning

Man påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning på 6.6 milliarder pund sterling. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og økonomien lagt i ruiner.

Østerrike-Ungarn og det ottomanske riket oppløses

Keiserriket Østerrike-Ungarn ble oppløst og gikk over til nasjonalstatene Ungarn og Østerrike. I tillegg oppsto Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Andre nye stater som ble til som følge av den russiske revolusjonen, var et selvstendig Finland (som løsrev seg fra Russland) og de tre baltiske landene.

Det ottomanske riket hadde gått med aksemaktene i håp om å få makt over store områder i Kaukasus med muslimsk befolkning. Men krigslykken var dårlig, og de ottomanske styrkene ble slått av både russerne i nord og britene som kom fra sør. Seiersmaktene bestemte at det ottomanske riket skulle avvikles, og den nye staten Tyrkia ble til i kjerneområdet av det gamle imperiet.

Men de arabiske folkene ble sveket og oppnådde ikke selvstendighet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.