Fagstoff

Maktbalanse og allianser

Publisert: 03.08.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Pågripelse av Gavrilo Princip, som var antatt å stå bak attentatet på Franz Ferdinand. Foto.  

I storpolitikken vil stater inngå ulike former for allianser for å styrke sin egen stilling og hindre at andre oppnår større makt og styrke.

Tre soldater med hvert sitt flagg som symbol på trippelententen: Frankrike, Russland og Storbritannia. Foto av postkort. Tre soldater med hvert sitt flagg som symbol på trippelententen.  

Trippelalliansen

Europa har gjennom århundrene sett mange slike allianser. På slutten av 1800-tallet ble forholdet mellom stormaktene drastisk endret, da Bismarck samlet de tyske småstatene gjennom en vellykket krig mot Frankrike. Staten Tyskland oppstod, og i allianse med keiserriket Østerrike-Ungarn stod den fram som en mektig utfordrer til de gamle maktene Storbritannia, Frankrike og Russland. I 1882 kom også Italia med i alliansen, som nå ble kalt Trippelalliansen og seinere Sentralmaktene.

Trippelententen

Frankrike forsøkte å motvirke denne ved å opprette en allianse med Russland. Like etter århundreskiftet kom også Storbritannia med i denne Trippelententen. De håpet på at samarbeidet med Russland ville føre til at Tyskland ikke satte i gang en tofrontskrig i Europa. Gjennom flere konflikter før 1914 ble effekten av disse alliansene satt på på prøve, blant annet i Marokko og Balkankrigene 1912–13.

Alliansene etter skuddene i Sarajevo

I 1914 ble allianseforpliktelsene for alvor prøvd ut. Den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone ble 28. juni skutt under et besøk i den bosniske hovedstaden Sarajevo. Østerrike-Ungarn anklaget Serbia for attentatet, da morderen var en ung serber. Tyskland støttet det østerrikske ultimatumet, som krevde at Serbia innen 48 timer skulle slå ned de anti-østerrikske kreftene i landet. Ellers ville Østerrike-Ungarn gå til militær aksjon. Russland støttet Serbia, men Trippelalliansen regnet med at tsaren ikke ville blande seg inn. Det gjorde han imidlertid, og mobiliserte den russiske hæren.

Dermed begynte snøballen å rulle, da de ulike allianseforpliktelsene trådte i verk. Hærene ble mobilisert, og det virket som det ikke var noen vei tilbake.

I ettertid er det lettere å se hvordan den ene hendelsen utløste den andre, og hvorfor begivenhetene øyensynlig ikke lot seg stanse. De store hærene krevde en mobilisering som tok tid. Alle var redd for at hvis de ensidig demobiliserte, ville de ikke få tid til å mobilisere på nytt innen fienden slo til.

Spør historikeren

Professor Stein Ugelvik Larsen svarer.

Prinsippet om maktbalanse som forklaring på krigene

  

Logistikken bak krigsutbruddet

 

Oppgaver

Oppgave