Fagstoff

Med, me og mea: fiskeplassen

Publisert: 16.11.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Huskelappen

Et med er en posisjon som vi finner igjen ved å se på hvordan formasjoner i naturen står i forhold til hverandre.

 

Kunnskap om gode fiskeplasser er verdifull.

 

Beskrivelsen av ulike med ble samla i skallbøker.

Fiskebåt på vei mot feltet i morgenlysningen. Foto.  Før man hadde ekkolodd og kartplotter, brukte man formasjoner i naturen for å notere seg hvor de gode fiskeplassene var. En fjelltopp rett over en holme i én retning og en odde i den andre retningen anga hvor fiskeplassen var.

Når du beveger deg ute i naturen, ser du at fjell, knauser, åsrygger, sund, holmer, bygninger, sjømerker og fyrlykter står på en spesiell måte i forhold til hverandre. Når du forflytter deg, vil du se formasjonene på en annen måte. Om to forhøyninger i terrenget, for eksempel to fjelltopper, står i et bestemt forhold til hverandre, kan du være i et med.

Fiskeplasser

For fiskeren er det nødvendig å vite hvor fisken er. Fisken holder til der det er gunstige forhold. Det kan være ved ei grunne, ei skrå bergside eller der to strømmer møtes. Siden dette er under vann, kan vi selvsagt ikke se verken fisken eller naturen på bunnen.

Moderne fiskebåter har fiskeletingsutstyr som ekkolodd eller sonar. De har kompass som viser himmelretningene, og kartplotter som gir eksakt posisjon. Før dette ble vanlig om bord i båtene, brukte man formasjoner i naturen for å merke seg de gode fiskeplassene.

Krysspeiling

Et med er et bestemt punkt på havet. Vi kan for eksempel se en fjelltopp som står rett over en holme i én retning, og spissen av en odde som kommer fram bak et fjell, i en annen retning. Når vi befinner oss der linjene fra disse to punkta krysser hverandre, er vi i et med. Og dersom det er godt med fisk der, vet vi hvordan vi kan finne igjen plassen.

 

Med, me eller mea

Et med betyr merke. Å ta med vil si å merke seg noe. I ulike deler av landet sier vi «me» eller «mea».

 

Med navngis ofte etter fjellformasjoner som er synlige fra båten, slik som Hatten, Spisstind, Finnesaksla, Smaltind og Lørsnes. Navna kunne også lages mer tilfeldig, som Tiøringen, Nennen og Skrinet.

 

Med kunne også lages som regler, for eksempel «Kopparen i Hå og Bu i Skard, får du ikke fisk, da er du skit til kar». Da skal fjellet Kopparen stå i et spesielt forhold til Hå, som er et annet landemerke. «Ror du ut på Klakken rett overfor Steinen ved Hakken, til halvodden kommer fram i Storhei, da får du storsei», er et annet eksempel på ei slik regle.

 

Det var vanlig å ha ei bok med opptegning over krysspeilinger og skisser av landskap som illustrerte forskjellige med. Dette kaltes mebok eller skallebok, og ble holdt hemmelige. Man prøvde å beskytte kunnskapen så godt som mulig. Hvis det kom andre båter i nærheten, flyttet man seg straks ut av medet, slik at ikke andre skulle finne den nøyaktige posisjonen man var på.