Fagstoff

Hungersnød, krig og interne flyktningestrømmer 1974-1990

Publisert: 16.06.2016 (08:45)

En liten gutt står ved en død ku i et tørt landskap i Somalia. Foto.  

I 1974–75 inntraff en stor og ødeleggende tørke i Somalia. Den umiddelbare konsekvensen var hungersnød. Den akutte nøden ble avhjulpet av nødhjelpssendinger fra land i Europa og Afrika, og fra USA og Kina. Men på lengre sikt fikk tørken store økonomiske og sosiale konsekvenser for befolkningen.

Verst gikk det ut over nomadene i det nordlige Somalia, der over 250 000 mennesker mistet alle dyrene sine. Dermed mistet de ikke bare maten sin, men også hele livsgrunnlaget.

Oppgjør med det klan-baserte nomadesamfunnet

I denne situasjonen så general Siad Barres regime muligheten til å ta et endelig oppgjør med det tradisjonelle klan-baserte nomadesamfunnet. Regimet ville innføre moderne økonomiske reformer. Myndighetene omplasserte flere hundre tusen mennesker og ga dem arbeid på nye statlige kollektivgårder og plantasjer, og i fiskersamfunn og fabrikker.

Det ble blant annet satset intenst på bananproduksjon. I samfunnene som ble opprettet i forbindelse med disse tiltakene, mottok arbeiderne og familiene deres sosiale ytelser som skole, legehjelp og lønn, mot at de arbeidet. Staten sørget også for infrastruktur som veier, vanntilførsel og såkorn. Kollektivgårdene var inspirert av Sovjetunionen, men velferdsgodene minner om de sosialdemokratiske reformene som ble innført i Skandinavia og store deler av Europa etter andre verdenskrig. Tiltakene i Somalia var vellykkede i noen år. Men befolkningen, og særlig mennene, trakk seg etter hvert tilbake til sin opprinnelige tilværelse som nomader, så snart de hadde tjent nok penger til å investere i nye kyr, geiter og kameler. Århundrelange tradisjoner og bånd var vanskelige å bryte for Siad Barres sosialistregime.

Geriljakrig og flyktningestrøm

Regimet sto også overfor nye utfordringer. Da somaliske styrker og opprørerne ble presset ut av Ogaden i 1978, fulgte det også med en flyktningstrøm. Geriljakrigen fortsatte i årene etterpå. Over én million mennesker ble fordrevet fra hjemmene sine. I 1980 var hver fjerde person i Somalia flyktning. Disse flyktningene var etnisk somaliske og var på den måten «hjemme». Derfor ble omfanget av flyktningkrisen lenge oversett av det internasjonale samfunnet. Myndighetene i Somalia drev i lang tid flyktninghjelpen på egen hånd. Denne krisen ble en stor belastning på landets økonomi.

Nødhjelp

Etter hvert kom det internasjonale samfunnet på banen og bidro med nødhjelp. Denne nødhjelpen ble en viktig faktor i økonomien i Somalia. Overføringer fra FNs høykommissær for flyktninger gjorde at man kunne drive en stor administrasjon lokalt i Somalia. Somalia nøt også mye goodwill i den vestlige verden etter at de hadde lagt til rette for at vesttyske spesialstyrker kunne borde et Lufthansa-fly som var kapret av terrorister, i Mogadishu i 1977.

Fallende popularitet for regimet

Selv om krigen med Etiopia hadde vært populær blant somalierne, var regimets popularitet fallende. Det ble stadig tydeligere at general Siad Barre selv gjorde det han kritiserte forgjengerne sine for. Regjeringen og administrasjonen ble fylt opp av representanter fra hans egen klan (Marrehan), hans mors klan (Ogaden) og svigersønnens klan (Dulbahante). Alle disse klanene var undergrupper av hovedklanen Darod. Det ble gjort et mislykket kuppforsøk i april 1978, med støtte fra Etiopia. Det førte til at myndighetene strammet til. Det ble innført en ny grunnlov og et parlament i 1979, men i realiteten kunne man bare stemme på representanter for myndighetenes parti. Til alt overmål tilhørte også de som stod bak kuppforsøket i 1978, klanen Mijertein, en undergruppe av Darod-klanen. Disse undertonene fikk også mange til å tolke maktkampen som klassisk rivalisering mellom klaner. Kuppmakerne ble henrettet offentlig.