Fagstoff

Historiesyn

Publisert: 16.06.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Tradisjonell framstilling av en kvinne og en mann fra Issa-klanen i 1844. Illustrasjon. En tradisjonell framstilling av en kvinne og en mann fra Issa-klanen i 1844. Illustratøren var den engelske embetsmannen Willliam Harris.  

Hva er historie? I skolen forholder vi oss til historie som fag. Pensumet gir oss en versjon av fortiden som vi leser, og som vi blir prøvd i på eksamensdagen. Men historie kan også være fortellinger fra fortiden.

Alle som har hørt noen fortelle en historie om noe de har opplevd eller har hørt, vet at historiefortelleren gjerne kan overdrive eller «legge på litt» for at historien skal bli interessant. Det betyr likevel ikke alltid at budskapet i historien er usant.

Og det er ofte budskapet, eller «poenget», i historien som overlever når noe blir fortalt videre. Muntlig overlevering både var og er en viktig form for historieformidling i samfunn som ikke har en sterk skriftkultur. Slik har det vært i Somalia gjennom store deler av 1900-tallet.

Kildekritikk

Historie som universitets- og skolefag ble etablert i Tyskland omkring midten av 1800-tallet. Før dette hadde historieskriving bestått av å gjengi hendelser og biografiske opplysninger som var overlevert fra muntlige eller skriftlige kilder. Det som var nytt på 1800-tallet, var kildekritikken. Kunne man stole på gamle manuskripter og kilder? Kunne man være sikker på at kildene fortalte hele sannheten? Og kunne man være sikker på at den eller de som var opphav til kildene, ikke hadde skjulte hensikter? Slik kildekritikk er en grunnleggende forutsetning for historie som fag.

Trykte nedtegnelser

Utviklingen av en kritisk holdning til overlevert kunnskap henger sammen med at boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Nå kunne man begynne å skrive ned det som hadde skjedd. Trykte, og dermed varige, nedtegnelser krevde større etterrettelighet enn den muntlige fortellingen. Det ble et ideal å skrive historien «slik den egentlig var». Tidligere hadde fortiden i hovedsak levd i den muntlige tradisjonen og var omspunnet av myter og mystikk. Heltefortellinger var overlevert fra generasjon til generasjon. Gjennom årene ble de ofte tilpasset, både for å fungere som gode fortellinger og for å passe inn i stadig skiftende samfunnsforhold.

Edward Said som ung gutt sammen med sin søster i Egypt i 1940. Foto. Edward Said som ung gutt i 1940. Said rettet i 1970-årene sterk kritikk mot en rekke universitetsfag som brukte vestleig metoder og forståelsesrammer for å tolke Midtøsten, eller Orienten.   

Historien ble, og blir fremdeles, i stor grad skrevet av menn, for menn og om menn. Dette preget valget av emner, altså hva det ble skrevet om. Historieskrivingen handlet gjerne om politikk, makt og traktater. Etter andre verdenskrig fikk flere tilgang til lengre skolegang og universitetsutdannelse. Dermed kom det et opprør mot denne formen å skrive historie på. Mange mente at det også burde skrives historie om vanlige folk, kvinnehistorie, arbeiderhistorie og kulturhistorie. En enda sterkere kritikk mot de humanistiske fagene (språk, litteratur, historie og filosofi) kom fra litteraturforskeren Edward Said i slutten av 1970-årene. Han mente at når europeiske og vestlige forskere omtalte Midtøsten, ga dette bare et bilde av området slik det så ut fra deres eget ståsted. Denne kritikken rammet også historiefaget, som ofte forklarte historiske prosesser i andre verdensdeler bare som respons på europeisk innflytelse og europeisk politikk.

Edward Saids pekefinger er også gyldig på andre samfunnsområder. I en debatt i 2015 fikk hjelpeorganisasjonenes språkbruk gjennomgå av historieprofessor Terje Tvedt. Han mente blant annet at ved å omtale problemene i fattige land som et resultat av vestlig utbytting og aggresjon, tåkelegger man årsakene til problemer som kan ligge i landene selv. Man tåkelegger også andre tolkninger og løsninger på utfordringene.

Vi kan ta et eksempel som gjelder aboriginene, urfolket i Australia. Fra omkring år 2000 har det pågått en stor debatt om aboriginenes historie. Den tradisjonelle europeiske og vestlige oppfatningen er at aboriginene ble utsatt for forferdelige prøvelser da europeerne kom til Australia. Kulturen og menneskene ble på det nærmeste utradert. Men i debatten var det noen aboriginer som mente at det gikk an å se det på en annen måte. Europeernes ankomst til Australia var en suksesshistorie for det australske urfolket. De hadde faktisk overlevd og brakt kulturen sin videre på tross av de store utfordringene og den enorme overmakten de ble stilt overfor da europeerne gjorde landhogg i Sydney Bay i 1789. Hvordan man tolker historien, handler ofte om ståsted. Og all historieskriving er tolkning!

Også her i denne teksten bruker vi begreper og forståelsesformer som er funnet opp i Europa. Samtidig ser vi på deler av Somalias historie som et resultat av europeiske og globale prosesser. Men vi skal også gjøre et forsøk på å forklare de historiske prosessene som et resultat av prosesser og hendelser internt i Somalia. Om vi lykkes? Det kan du selv gjøre deg opp en mening om.

Relatert innhold

Faglig

Aktuelt stoff