Fagstoff

Flytting av rein

Publisert: 22.12.2016, Oppdatert: 07.03.2017

Vårflytting 

Å flytte reinen fra et årstidsbeite til et annet er en forutsetning for at samspillet mellom beiteressurser, produksjon og klima skal fungere. Flytting gjør at vi får utnyttet den samla beitekapasiteten bedre.

Ordet flytting

På nordsamisk har ordet flytting mange betydninger, for eksempel:

  • flytte – johtit (flytte fra et årstidsbeite til et annet)
  • flytte – sirdit (flytte innenfor for eksempel vinterbeiteområdet)
  • flytte – fárret (flytte med alt utstyret)

Disse samiske begrepene er en del av kunnskapen om det å flytte. Ordet johtit har også flere betydninger enn det å flytte, for eksempel det å være i bevegelse, flytte, og å være på flytting. Det er også mange samiske begreper som beskriver prosessene før selve flyttinga starter. De forteller om ulike metoder, gjeteteknikker og nivåer i flytteprosessen, som for eksempel luoitit, čohkket, lávdadit, johttát, johtolat, johtingeaidnu, geinnodat, viggat, loksa, fárret. På norsk finnes ikke slike nyanser i begrepene, der snakker man om flytting, flyttelei, flyttevei, drivelei og trekklei.

Trekkleier

Ei lei eller en trasé i terrenget der reinen drives og til dels trekker selv mellom ulike årstidsbeiteområder, kalles på nordsamisk johtolat. Trekkleier er viktige naturlige trekk mellom beiteområder og forbi passasjer, der reinen trekker av seg selv, enten enkeltvis eller i flokk. Disse leiene kan på samisk kalles for geinnodat. De som ikke har kjennskap til reindrifta, tror ofte at flyttinga av reinen skjer på noe som likner en vei, men slik er det ikke. Av og til, spesielt om våren, går reinen ofte etter hverandre og ved sida av hverandre til sommerbeiteområdet. Men om høsten kan reinen gå spredt og bruke store arealer når den forflytter seg.

Kyst- og innlandsbeite

Det er ikke alle reindriftssamer som flytter fra innlandet til kysten eller fra kysten til innlandet i løpet av året. I Sør-Trøndelag og Hedmark brukes ulike deler av fjellområdene både til vinter- og sommerbeite. Det samme gjelder Sør-Troms, Nordland og Nord-Trøndelag. Her er vinterbeitene  ved kysten og sommerbeitene i innlandet. Dette skyldes at beiteområdene i innlandet er utsatt for store snømengder og nedising. I disse områdene er det tilgangen på vinterbeite som er mest begrensende. Mer ustabilt klima, samt dårligere beitegrunnlag, gjør at risikoen for tap er høyere.

I Troms er driftsmønsteret noe forskjellig. I enkelte distrikter er flyttemønsteret omvendt i forhold til Finnmark, med vinterbeite ved kysten og sommerbeite i innlandet. Flesteparten av flokkene er imidlertid stasjonære, det vil si at de oppholder seg i samme området hele året uten flytting. I Finnmark har sidaene vinterbeite i innlandet og sommerbeite ved kysten.

Flyttemønsteret er dermed ikke likt overalt. Derfor er det utviklet et system med et grunnforløp som er konstant og danner rammene for reindrifta i området.

Flytting i Finnmark

Reindrifta i Finnmark har to flyttinger: vår- og høstflytting. Det er to ulike typer flytting eller to slags handlinger:

  1. Reinen vandrer på egen hånd, ut fra sin natur. Da er den på tur enten alene eller i små flokker mot sør, mot vinterbeiteområdene. Reindriftsutøvere passer på i utkanten av flokken, men driver ikke reinen aktivt fram.
  2. Flokken blir ført eller ledet samlet, ofte mot sommerbeiteområder. For reindriftsutøvere er dette en aktiv handling.

Flyttinga starter fra vinterbeiteområdet (treløse områder, høyfjell og skogsområder) der snøen dekker hele området. Flyttinga mellom sommerbeite og vinterbeite mot davvi (nord) og mot lulli (sør) er avhengig av terreng og landskap. Ulike typer terreng gir ulike alternativer for flyttinga, alt etter værforhold og årstid.

Vårflytting

Vårflyttinga kalles for davásjohttin (flytting mot nord). Retninga er for noen nordover, for andre nordvestover og vestover. Den foregår rett før kalvingstida tar til de første dagene i mai. Det er som regel ikke nødvendig å drive reinen på denne tida. Tvert imot kan folk ha nok med å følge etter når simlene først i flokken setter av sted etter de gamle rutene. Områdene der snøen har smeltet, er viktige, for det er disse områdene som gir næring før kalvinga, og før den siste harde etappen av flyttinga. Simlene vil ikke vil stoppe før de har nådd de kjente kalvingsplassene.

Flyttinga varierer mye fra distrikt til distrikt, både i lengde og framgangsmåte. I noen distrikter kan man si at reinen bare trekker over fra det ene til det andre sesongbeitet. I andre distrikt flytter reinen seg opp til 300–400 km. For noen distrikter skjer denne flyttinga uten avbrudd. Dette gjelder spesielt om våren og for dem som nytter landgangspram og skal ut på øyene. Andre distrikter/sidaer stopper opp og lar reinen kalve i kalvingsområdet før de flytter ut på sommerbeiteområdet i siste halvdelen av juni.

Reinen er en god svømmer, og det kommer godt med i vårflyttinga i enkelte områder.  

Høstflytting

Om høsten skjer flyttinga for de fleste distrikter over en lengre periode, og reinen holdes gjerne i et høstbeiteland, særlig i brunsttida. Enkelte sidaer forlater sommerbeiteområdet i slutten av september og kommer til vinterbeiteområdet så seint som i begynnelsen av desember. Høstflyttinga er annerledes enn vårflyttinga, mest på grunn av værforholdene. Dyra flyttes ofte i de samme områdene som om våren, men de bruker ikke de samme delene av terrenget. Lulli (sør) er vinterområdet med lave, skogkledte høyder og med snaufjell innimellom der det vokser reinlav.

Om høsten kan reinen beite overalt, men reinens natur er at den følger leagit (elvedaler), jeaggi (myr), bohki, johka (elv). Reinen trekker nedover i terrenget dit det er rikelig med beiteplanter, og helst til skog og kratt der den også begynner å feie horna. Reinen beveger seg helst mot vinden.