Fagstoff

Villrein og tamrein

Publisert: 16.12.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Drektig simle. Foto.Drektig simle 

Det er reindrift over hele det sirkumpolare nordområdet, i tundra- og taigaregioner, der det er omtrent 2,5 millioner rein. I Norge er det bare samer som får drive med reindrift.

Rein heter

  • boazu på nordsamisk
  • bovtse på sørsamisk
  • rangifer tarandus på latin

Forskjell på rein og villrein

Det lever både villrein og tamrein i Norge. Den samiske reindrifta i Norge har tamrein. Tamreinen (boazu) lever som villreinen, men under menneskers kontroll. Dette betyr at reingjeterne følger reinen og beskytter den mot ytre trusler, samtidig som de prøver å unngå å forstyrre reinen. Tamrein er altså ikke tamme dyr, men dyr i en mellomposisjon mellom totalt frie dyr og husdyr.

Myten om villreinens opprinnelse

Gamle samiske myter forteller at ingen rein eller reinflokk er vill. Ifølge myten om Áhčešeatni og Njávešeatni stammer villreinen fra Áhčešeatni’s rein, som ikke ville bli hos henne fordi hun behandlet ham dårlig. Moralen er at den som behandler sine dyr vel, får beholde dem, mens den som mishandler dyra, vil miste dem.

Villrenenes oprinnelse

Der var to søstre: den ene het Hattsjets-ædne og den andre het Njavetsj-ædne; de bodde på et fjell. De hadde hver sin gamme og de hadde én ren hver, som de pleide å melke, og det var det de levde av. Renene var sådanne at de ikke behøvde å gjæte dem; de kom selv til gammen hver melketid morgen og kveld. Da de engang var gått ut i marken, nemlig de to rener, begynte de å tale. Hattjetsj-ædnes ren sier: «Nu vil jeg gå vekk og late min husmor igjen.» Njavetsj-ædnes rein sier: «Jeg vil ikke gå vekk; min husmor er så god mot mig. Hun klapper mig alltid, når hun melker mig; derfor nenner jeg ikke å gå fra henne, forat hun ikke skal bli igjen og sulte.» Men Hattsetsj-ædnes ren sa: «Jeg må nok gå; for jeg kan ikke være her mer, siden min husmor er så hård mot mig», og så sa den farvel til sin kamerat. Den gikk og kom aldri mere tilbake. Men Njavetsj-ædnes ren blev hos sin husmor. Og såldes er Hattsjetsj-ædnes ren blitt til villren, og Njavetsj-ædnes ren er blitt tamren for menneskene.

 

Men da Hattsjetsj-ædne så at hennes ren hadde forlatt henne og at Njavetsj-ædnes ren var blitt igjen, begynte hun å misunne sin søster og å tenke på hvordan hun skulde få den renen til sig bort fra søsteren, og derpå arbeidet hun i mange år. Men hun fikk den ikke, for Njavetsj-ædnes ren holdt med sin husmor og gikk aldri bort fra henne. Hun levde godt i alle måter, så hun hadde ikke noen nød. Men Hattsjetsj-ædne var ulykkelig og levde så dårlig hele sin tid og måtte leve bare av å tigge. Hun hadde nok før vært stolt; men nu måtte hun ydmyke sig for sin søster og takket, når hun fikk gamle komagbjorer å ete. Men tilsist blev hun gammel, og da hun ikke mere orket å arbeide, måtte hun dø av sult, da ingen mere gav henne noe å ete; men enhver sa til henne: «Hvorfor var du hård mot renen din? Du får nok dø av sult, da du ikke kunde stelle bedre med renen din.» Og jeg har ikke hørt noe mere derom.

 

Teksten er hentet fra: Qvigstad, Just (1927–1929): Lappiske eventyr og sagn, II:327

1