Fagstoff

Ernæring hos rein

Publisert: 16.12.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
 

Reinen har stor tilpasningsevne og utnytter de beiteplantene som til enhver tid er tilgjengelige. Den utnytter energien i beiteplantene svært godt.

Opportunistisk planteeter

Reinen er en opportunistisk planteeter. Det betyr at den har evnen til å utnytte de ressursene som er tilgjengelige, og velge de plantene som har best kvalitet. Reinen tilpasser beitinga etter beite- og snøforhold og flytter mellom forskjellige beiteland. Gjennom hele året ernærer reinen seg av den vegetasjonen som vokser på vidda, selv om den i perioder flytter eller beveger seg til lavere vegetasjoner (områder), som for eksempel kysten. Reinen vandrer mye om sommeren.

Reinen beiter vanligvis lav om vinteren, men den beiter også gras og lyng. Om sommeren spiser reinen for det meste grønne planter. På sommeren og tidlig på høsten er beitet godt. Urter, gras og lyng har mye energi og protein som reinen trenger.

Reinen trenger fred og ro til å beite. Hvis den får det, klarer den seg bra. Det er stor forskjell på hvordan sau og rein oppfører seg på beite. Sauen snaugnager, mens reinen napper litt her og der og velger det fineste og mykeste på plantene. Den sorterer for eksempel ut mykt lav i sparsom mengde blant tørr lyng. Den bruker fortennene til å rispe lauv av vier og bjørk.

Viktige beiteplanter

Næringsbehovet blir tilfredsstilt når reinen har mulighet til å beite på forskjellige planter, som for eksempel grasplanter, urter og lav. Den spiser over 200 ulike typer planter. Men den er veldig kresen, den velger ut det den vil spise, og spytter ut det den ikke vil ha. Reinen vil ha myke planter, og spiser derfor ikke alt. Hvis vi sjekker beitegropene, «suovdnji», om vinteren, ser vi at den legger igjen den laven den ikke vil ha.

Sommer

Om sommeren når reinen er ved kysten, enten på øyene eller på fastlandet, beiter den først og fremst grønne planter. Kystområdene er gode områder for rein, siden det der ofte finnes mye gras- og urterik lauvskog, engsamfunn, grasmyr, blautmyr, blanda myr, friske risheier, grasheier og snøleier, fjellbjørkeskog, bjørkeskog av tyttebær-/kreklingtype og åpne rabbesamfunn. Ofte blir det tidlig bart på kysten, noe som gjør at det grønnes tidligere.

Tidlig om våren ser reindriftssamene etter områder der det er «rahttá», altså der det spirer av grønt, der reinen kan finne næring. Vegetasjon på sommerbeite er viktig for reinen, for da vokser den mest. De grønne vekstene er rike på proteiner og mineraler og gir reinen et grunnlag for både vekst og opplagsnæring for vinteren. Plantene vokser opp med masse lys, og de blir dermed rike på klorofyll, eggehvitestoffer, mineraler og vitaminer. 

Om sommeren kan reinen velge og vrake mellom unge, myke og næringsrike planter. Selv om reinen ikke har fått nok næring om vinteren på grunn av snøforholdene, nyttiggjør den seg de næringsrike plantene og vokser raskt.

Høst

Om høsten når frostnettene kommer, blir sommerens grønne vegetasjon fort borte. Da må reinen klare seg med simplere kost enn det den hadde om sommeren. Værforholdene har da mye å si. Er det tørt vær og ikke mye nedbør og frost, er en del gras og urter fremdeles godt for reinen. Tidlig om høsten kan det også være mye sopp. Reinen liker mange sopparter, som skjeggriske («riesaráski» – Lactarius torminosus) og rødskrubb («ruksesgusaguoppar» – Leccinum versipelle). Den kan gå over store områder for å få tak i soppen.

Det at reinen går etter sopp, har store konsekvenser for flokken som enhet, fordi reinen da kan spre seg fort, og det blir vanskelig å få samlet flokken igjen. Når reinen løper etter sopp, kalles det for «vista». Om høsten finner reinen også mat i myrområder. Her finner den saftige overvanns- og undervannsskudd og røtter. Selv om myrene fryser, kan reinen finne tykke, grønne skudd av en del starrarter. På myrene kan reinen beite lenge.

Høstvinter og vinter

På førjulsvinteren klarer reinen seg bra selv om det er skralt beite, og fordi den kan beite mer og mer lav etter at graset er visnet. På grunn næringsinnholdet i maten den spiser, hender det at vekten ikke øker i denne perioden. Snødekket har stor påvirkning på vegetasjonen. Det beskytter plantene som er under snøen. Snøforholdene avgjør også om reinen klarer å få tak i mat. Den er avhengig av å kunne sparke hull i snøen for å nå maten. Ordet «guohtun» beskriver beiteforhold og tilgang til mat – hvor lett eller vanskelig det er for reinen å få tilgang til mat ved å grave gjennom snøen.

Om vinteren beiter reinen på ulike typer lav, lyng, ris og kjerr. Det er de energirike lavartene som er fattige på proteiner og mineraler, som holder liv i reinen. Laven er en dobbelorganisme: en algesopp som lever sammen med encellet grønntare. Noen lavarter har cyanobakterier og ikke alger, mens noen arter har begge deler. Et samliv mellom organismer kalles for symbiose, og det betyr at de to organismene er nyttige for hverandre (de har fordel av samlivet). Algesoppen gir utseende til planten. Lav har ikke rot, og den kan også vokse på stein, trær eller mark. Algecellene vokser ofte på innsida av utvekster hvor det er godt grunnlag for å vokse.

Lav er en flerårig organisme, og den er motstandsdyktig mot tørke. Reinen liker fersk lav best. Laven kan vokse på plasser som ikke har så mye kalk. Den vokser best på næringsfattige og tørre områder. Noen lavarter vokser på stein, og det er dette reindriftsutøverne kaller for «ganat» eller steinlav (stein-, bjørk- og treganat). Ved vinterlige forhold på vårparten, med sein snøsmelting, har reinen spesielt nytte av steinlaven («gatna»). På den måten vil ur og stein («juovva»), som i jordbrukssammenheng ses på som helt unyttig, under visse forhold være av uvurderlig betydning for reindrifta. Reinlav kalles på latinsk for Cladonia-arten, og den har flere underarter.

Noen reindriftssamer nødfôrer eller tilleggsfôrer reinen i korte perioder under vanskelige klimatiske forhold. Reindriftsutøvere ønsker ikke at reinen skal bli avhengig av permanent fôring, for de er redde for at den da ikke skal klare seg alene i sine naturgitte omgivelser. Nødfôr kan være rundballer, lav og reinfôr.