Fagstoff

Ønske om kontroll med sjøveien til Østen

Publisert: 13.06.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Prosesjon av skip ved åpningen av Suezkanalen i november 1869. Illustrasjon.  

Kontroll over Rødehavet og Suezkanalen i Egypt var en nøkkel i den franske og britiske imperiebyggingen. Da kanalen ble åpnet i 1869, hadde både briter og franskmenn sikret seg innflytelse over egyptisk politikk.

Tog med britiske tropper i Egypt i 1882. Illustrasjon. Britene gikk inn i Egypt i 1882 for å få full kontroll med Suezkanalen.   

Franskmennene tar Saigon, 17. februar 1859. Illustrasjon. Franskmennene ønsket å utvide kontrollen i de vietnamesise områdene. I 1859 tok de Saigon.  

Nå var veien til Østen blitt betydelig kortere, men også lettere å sikre seg politisk kontroll over. Ønsket om full kontroll med kanalen var bakgrunnen for at britene gikk i land i Egypt med tropper i 1882. Først i 1954 var den britiske kontrollen over Egypt et avsluttet kapittel.

Strategisk betydning

Britenes sterke ønske om kontroll over Suezkanalen hang sammen med de nære båndene til de indiske områdene, som britene hadde hatt i over hundre år. Kontroll med sjøveien østover var av strategisk betydning. Franske politikere tenkte på samme måte. Fra 1850-årene hadde franske misjonærer og handelsmenn etablert en stasjon sør i Vietnam. De ønsket å utvide den franske kontrollen i de vietnamesiske områdene. Den politiske dragkampen mellom Frankrike og Storbritannia i europeisk politikk spilte også en viktig rolle for spørsmålet om kontroll med sjøveien østover.

Fort St. George, den første store engelske bosettingen i India, og grunnlaget for byen Chennai (tidligere Madras). Trykk. Fort St. George var den første store engelske bosettingen i India fra midten av 1600-tallet. I dag ligger byen Chennai (tidligere Madras) her.  

 

Dronning Victoria og hennes indiske tjener Abdul Karim. Dronningen sitter og arbeider ved et bord under et åpent telt. Foto. Fra 1877 var Dronning Victoria og keiserinne av India. Her er hun i India i 1893 med sin indiske tjener Abdul Karim.  

India, det britiske imperiets «kronjuvel»

For å forstå det britiske ønsket om kontroll over Suezkanalen og Rødehavet er det viktig å danne seg et bilde av de britiske interessene i de indiske områdene. Fra omkring 1750 hadde det britiske Ostindiske kompani sikret seg inntekter og kontroll i flere indiske områder. Kompaniet drev handel med råvarer og salg av ferdigvarer.

Fra 1858 overtok britiske myndigheter det direkte styret over områdene. Den nye styreformen kom som et svar på politisk uro i India. Indiske soldater som tjenestegjorde for britiske tropper, hadde gjort opprør. De reagerte på at det britiske systemet holdt inderne økonomisk og sosialt nede. Svaret de fikk, var at landene vi i dag kjenner som Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh og deler av Myanmar ble en del av britenes kanskje viktigste koloni – gjerne kalt Kronjuvelen.

Begrepet kronjuvel er interessant. På den ene siden kommer navnet av at den britiske dronningen, Victoria, lot seg krone til keiserinne av India i 1877. På den andre siden forteller navnet at kolonien var sentral for den britiske imperiebyggingen. Den var så viktig for britene at det ble opprettet en egen statsrådsstilling for indiske saker i London. Den britiske koloniguvernøren fikk tittelen «visekonge».

Etter at kolonien ble opprettet, var det heller ingen tvil om at den britiske innflytelsen preget det indiske samfunnet. Engelsk språk, britiske lover og britisk kultur ble påtvunget den indiske befolkningen. I tillegg ble store grupper av unge indiske menn tvunget inn i den britiske kolonihæren. Soldatene bidro til å sikre og bygge ut det britiske imperiet.

At britene bygde opp store hærstyrker, fikk konsekvenser også for Myanmar, Kina, Egypt, Etiopia, Sudan og Sør-Afrika. Og ikke minst var de militære styrkene viktige for britenes evne til å kontrollere kysten av Somalia.