Fagstoff

Den europeiske dominansen tar form

Publisert: 13.06.2016 (15:30)

Fransk karikatur av Bismarck som vil dele Afrika som en kake. Fra Berlinkonferansen i 1884. Illustrasjon.  

Mens om lag ti prosent av det afrikanske kontinentet var kontrollert av europeere i 1870, kontrollerte de europeiske stormaktene i større eller mindre grad 90 prosent i 1914. Også Asia fikk erfare den europeiske nyimperialismen, men ikke i like stor grad som det afrikanske kontinentet.

 

Portrett av den første tyske keiser, Keiser Wilhelm i uniform. Foto. Wilhelm 1., Tysklands første keiser 

Den vesteuropeiske jakten på kolonier

I årene 1870–71 var det krig mellom Frankrike og Preussen. Preussen hadde en lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere inn for å for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.

Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Da Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til et tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser, keiser Vilhelm 1.

Slutten på krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Nå var mange politiske ledere blitt klar over at det var vanskelig å legge under seg naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.

I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene. Men hvordan artet den europeiske nyimperialismen seg mer konkret?

Henry Morton Stanley, britisk journalist og oppdager i Afrika, sammen med sin personlige tjener og adopterte sønn Kalulu. Kalulu står i bakgrunnen. Stanley poserer med gevær. Foto. En av europeerne som reiste til Afrika var den britisk-amerikanske journalisten og oppdageren Henry Morton Stanley.  

 

Berlinkonferansen i 1884-85, på tysk kalt Kongokonferenz, med representanter sittende ved et stort bord, samt noen som peker på et kart over Afrika. Illustrasjon. De europeiske stormaktene på Berlinkonferansen diskuterte delingen av Afrika. 

 

Kolonialismen i Afrika

Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.

Berlinkonferansen

I 1884–85 samlet derfor de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Ikke minst ønsket den tyske statslederen Otto von Bismarck å sikre tyske områder i Afrika og gi landet «en plass under solen».

Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne «få» noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn, der grupper kunne opplevde at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.

Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.

Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.

Somalia

De somaliske områdene ble i liten grad berørt av de britiske og franske målsettingene om å kontrollere store belter med land på det afrikanske kontinentet. Mye taler for at området heller vekket europeisk interesse fordi den lange kystlinjen langs Rødehavet og Indiahavet var strategisk viktig etter at Suezkanalen ble bygd. Å sikre trygge reiser til Østen ser ut til å ha vært et sentralt motiv for å ta kontroll over Somalia, mens det ikke var så viktig å kontrollere selve landområdene.

Oppgaver
Relatert innhold