Fagstoff

Borgerkrig og kommunisme

Publisert: 15.06.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Lev Trotskij snakker til den røde armé under borgerkrigen i Russland. Foto.  

Til tross for at bolsjevikene satt med makten, var de russiske problemene ikke løst. Sommeren 1918 brøt det ut en borgerkrig i Russland mellom bolsjevikenes røde garder og motstanderne av det nye regimet. De hvite var politisk splittet, men var sammen i forsøket om å knekke bolsjevikenes styre.

Frivillige fra en hær av anti-bolsjeviker under den russiske borgerkrigen i 1918. Foto. Frivillig fra en hær av anti-bolsjeviker 

Komintern

Den tredje internasjonale var et internasjonal forbund av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Den ble grunnlagt i mars 1919 etter initiativ fra Lenin og det sovjetiske kommunistpartiet, og fikk spesielt betydning etter Moskvatesene på Lenins initiativ i 1920. Moskvatesene stilte ulike krav til medlemspartiene, og fungerte etter hvert som Sovjetunionens talerør til den internasjonale arbeiderbevegelsen. Moskvatesene skapte splittelse innenfor en rekke lands arbeiderbevegelser og bidro til et sterkere skille mellom de revolusjonære kommunistene og sosialdemokratene.

 

Borgerkrig

Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene, med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen før den ble etablert, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.

Lenin seirer i borgerkrigen, propagandaplakatPropagandaplakat med teksten «Lenge leve den sosialistiske revolusjon».  

De røde styrkene gikk til slutt seirende ut av borgerkrigen. De hvite styrkene hadde lenge mange fordeler. Etter at utenlandske styrker (1919) trakk seg ut etter at tyskerne kapitulerte og krigen mot Polen ble avsluttet i 1921, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.

Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinert og fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten en sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet i større grad de hvite styrkene fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.

Bolsjeviken. Maleri som viser den revolusjonære bolsjeviken som en kjempe med rødt vaiende flagg som går gjennom befolkningen i en by. Oljemaleri. Bolsjeviken. Maleri som viser den revolusjonære bolsjeviken som en kjempe med rødt vaiende flagg.  

Befolkningens holdning avgjorde krigen

Med støtte fra arbeiderne og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde arme i stand til å nedkjempe de ulike hvite armeene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene og frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre, med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.

Hammer og sigd logo, SovjetunionenHammer og sigd var et utbredt symbol for kommunismen, og ble brukt i det sovjetiske flagget. 

 

 

Sovjetunionen

For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.  

Sovjetunionen ble etablert som «unionen av sovjeter» i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og forholdt seg kun til jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.

Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å rettferdiggjøre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.

Bilde fra 1930. Josef Stalin til venstre, Nikolai Bukharin midt påJosef Stalin til venstre i et bilde fra 1930.  

Maktkamp i kommunistipartiet

I 1924 døde Lenin av slag, og kampen om lederskapet i Sovjetunionen hardnet til. Blant de ulike lederfraksjonene i partiet framstod etter hvert Josef Stalin som den sterke mann. I stor utstrekning skyldtes dette hans kontroll over partiapparatet blant de ulike sovjetene, og hans evne til å spille sine politiske motstandere ut mot hverandre. Verst gikk det utover Trotskij som til slutt ble sett på som en fiende av Sovjetunionen og landsforvist.

Fra 1927 var Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og forsøkte å virkeliggjøre sin plan «sosialisme i et land». Målet var å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu for kommunister over hele verden. Resultatet ble 5-årsplaner, tungindustri og overgangen til kollektivbruk på landsbygda.

 

Kilde

Åsmund Egge: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin  

Relatert innhold