Fagstoff

Folkediktning

Publisert: 07.11.2013, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Visste du ...

at de tyske eventyrsamlerne brødrene Grimm var de første i Europa til å gi ut ei eventyrsamling?

 

Samlinga Kinder- und Hausmärchen blei utgitt i 1812.

 

Brødrene Grimm blei med dette et forbilde for andre eventyrsamlere, som Asbjørnsen og Moe.

 

 

Asbjørnsen og Moes "Norske folke- og huldreeventyr". Foto.Norske folke- og huldreeventyr   

 

Soria Moria Slott av Theodor Kittelsen. Maleri.Soria Moria Slott malt av Theodor Kittelsen   

Kollektive fortellinger

Fortellinga oppsto lenge før skrifta. Den eldste litteraturen vi kjenner til, har blitt overlevert muntlig i mange generasjoner før den blei skrevet ned. Diktning som er skapt og overlevert muntlig, kaller vi for folkediktning. Eksempel på slik litteratur er sagn, eventyr, myter og folkeviser.

Folkediktninga har ingen navngitte forfattere. Vi kan si at tekstene er kollektive fortellinger der mange har bidratt med større og mindre endringer når fortellinga er viderefortalt. Det er ikke så lett å huske ordrett når teksten ikke står skrevet ned. Derfor oppstod det stadig nye tekstvarianter.

Folkelitteraturen bærer tydelig preg av at den blei overlevert muntlig og skulle huskes utenat. Rim, rytme og faste formuleringer, gjentakelser og faste handlingsmønstre er støtte for hukommelsen.

Fra folkediktning til skriftlig litteratur

I første del av 1800-tallet var romantikken den dominerende kulturelle og åndelige retninga i Europa. Romantikerne mente folkediktninga var et uttrykk for den kollektive folkesjela. Det var denne ekte og opprinnelige kulturen som de nye europeiske nasjonalstatene burde tuftes på.

Over hele Europa startet arbeidet med å samle inn og skrive ned eventyr, sagn og folkeviser. Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm ga ut den første eventyrsamlinga i Tyskland i 1812. Etter hvert blei det også fart på innsamlingsarbeidet i Norge. Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, P.A. Munch, Olea Crøger og Regine Normann, samt mange flere, var involvert. De samlet og skreiv ned viser, folkemusikk, eventyr og sagn som hadde blitt tradert (overlevert muntlig) i flere hundre år.

De som samlet og skreiv ned tekstene, tilhørte den delen av befolkninga som var mest preget av skriftkulturen. Ofte var det prester eller andre akademikere. Resultatet av dette arbeidet blei derfor, med noen unntak, tekster som var tilpasset tidas "dannede" smak. Når tekstene en gang var skrevet ned og blei lest opp i stedet for å bli fortalt, oppstod det ikke lenger nye varianter. Den skriftlige versjonen blei derfor også den endelige versjonen.

Folkediktning og nasjonsbygging

I 1814 fikk Norge egen grunnlov og et eget nasjonalt Storting. Men like viktig var det å etablere ei oppfatning av at det fantes en særegen norsk kultur, og gi denne et uttrykk i form av et eget norsk språk og en rotekte norsk litteratur.

Ei sentral årsak til at dette arbeidet blei gjort, var den kulturelle og politiske utviklinga i Norge. I en situasjon der konstitusjonen var ung og sårbar, og svenskekongen ønsket størst mulig kontroll, var det svært viktig å utvikle en sterk norsk nasjonalfølelse som motvekt.

Det å bygge opp denne motvekta kaller vi gjerne nasjonsbyggingsprosjektet. Norge hadde opplevd ei politisk og kulturell storhetstid i vikingtid og tidlig middelalder. Derfor greip man tilbake til denne tida når man skulle "rekonstruere" nasjonen Norge.

 

Relatert innhold

Faglig

Generelt