Fagstoff

Oktoberrevolusjon: Bolsjevikene tar makten

Publisert: 15.06.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Lenin på talerstolen i 1917. Trotskij står ved siden av. Foto.   Med utgangspunkt i arbeiderrådene (sovjetene) økte Lenins bolsjeviker oppslutningen sin blant russerne. På Lenins oppfordring ble den provisoriske regjeringen avsatt, og bolsjevikene overtok den politiske styringen av landet i oktober 1917. I januar 1918 ble den grunnlovgivende forsamlingen oppløst med makt av Trotskijs røde garder.

Portrett av Lev Trotskij, utenriksminister i Folkekommissærenes rådLev Trotskij 

Økt tilslutning til bolsjevikene

Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.

Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere ved ulike sovjeter. I det viktige «St. Petersburg-sovjetet» ble Lev Trotskij (1879–1940) formann, og startet straks arbeidet med å etablere «den røde garde» for å konsolidere sin makt. Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.

Den provisoriske regjeringen avsettes

Rett før den andre allrussiske sovjetkongressen skulle avholdes i slutten av oktober 1917, gikk Lenin, Trotskij og det bolsjeviksledede St. Petersburg-sovjetet til verks mot Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt tatt og arrestert uten større kamper, kun statsminister Kernskij klarte å unnslippe. Samtidig rundt om i hovedstaden ble strategiske steder besatt av røde garder under bolsjevikisk ledelse.

Et maleri som viser Lenin i samtale med soldater og matroser under Oktoberrevolusjonen i St. Petersburg i 1917Lenin i samtale under oktoberrevolusjonen  

Mensjevikene og de sosialrevolusjonære

På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen.

Både mensjeviker og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble gjenstand for kritikken fra folket. I løpet av høsten dreide stemningen blant folket i Russland for bolsjevikenes politiske program. Bolsjevikenes økende oppslutning skyldtes like gjerne at de andre partene spilte seg ut over sidelinjen og at ulike krigshendelser spilte i bolsjevikenes favør.

Folkekommissærenes råd

Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd, der Lenin ble leder, Trotskij utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) som kommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det gjort en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.

Å gjennomføre væpnet revolusjon ville kreve samstemmighet og lojalitet. Derfor mente Lenin at det var viktig med disiplin og lojalitet hos arbeidereliten når beslutningene endelig var tatt.

Lenins tanker bygde på marxismen, men ideen om at arbeidereliten skulle ha en ledende stilling, har gitt denne retningen navnet marxist-leninisme.

Nanna Paaske: Kommunisme og marxisme 

 

Konsolidering av makten

Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen samme år og tsarens abdisering. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.

Likevel skulle aldri dette valget bli akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra den røde arme allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ og skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen.

Bolsjevikene sto nå ovenfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.

Fred med Tyskland

Lenin og bolsjevikene ville innfri løftene om å stoppe Russlands deltakelse i krigen, og startet raskt fredsforhandlinger med Tyskland. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte i mars 1918 undertegne en fredsavtale i Brest-Litovsk der store russiske landområder i vest ble selvstendige eller under tysk anneksjon. Lenin trodde at 1. verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeskritt i denne sammenheng.

Bøndene og jorden

Det andre hovedproblemet som måtte løses, var de russiske bøndenes krav om nasjonalisering av jorden, som var Lenins forslag i hans aprilteser. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsaren og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.

Arbeiderklassen

Massene deltok i revolusjonen og opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Men blant arbeiderne ble slagordet «Arbeiderkontroll» sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomiteer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.

Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjon bygde på Lenins tanker om at 1.verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I ulike europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.

 

Kilde

Åsmund Egge: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin  

Relatert innhold