Fagstoff

Tsar-Russland

Publisert: 15.06.2016 (11:16)

Statsåpning av dumaen i Russland med tsar Nikolaj II. Foto. Åpningen av Dumaen i 1906

Tsarens autoritære regime motsatte seg alle forsøk på å reformere Russland. Dette radikaliserer den politiske opposisjonen, som spenner fra borgerlig liberalisme til marxistiske bevegelser. Tsar-Russland kan på mange måter sammenlignes med en «vannkokende kjele» der lokket til slutt vil sprette av.

Bilde av den siste russiske tsarfamilienDen russiske tsarfamilien 

Tsarregimet

Romanovslekten hadde styrt Russland eneveldig siden 1700-tallet. Kjennetegnene ved regimet ved inngangen til 1900-tallet var et autoritært styre med forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Tsaren hadde velvillig støtte for sitt styre blant lederskapet i den russisk-ortodokse kirken. Tsarregimets kamp mot radikale bevegelser kan i denne sammenheng sees på som en respons på en utvikling regimet følte truende.

Folketellingen i 1897 viste at de som var egentlige russere, storrusserne, nå var i mindretall i det russiske imperiet med 44,3 % av en samlet befolkning på omkring 125 millioner.

(Åsmund Egge)

Russifisering

I løpet av 1890-årene var russifiseringen sterk og favoriserte alt russisk. Dette bidro til radikalisering av politiske bevegelser ute blant de russiske minoritetene. Spesielt i de baltiske statene og i dagens Polen var opposisjonen mot tsarens autoritære politikk framtredende.

Industrialiseringen av Russland skjedde sent sammenlignet med Vest-Europa. Et forsvarspolitisk samarbeid med Frankrike fra 1890-årene sikret kapital til russisk industrialisering. Etter århundreskiftet utgjorde likevel industriarbeiderklassen fortsatt et lite innslag i den russiske befolkningen, men var spesielt viktig i byene Moskva og St. Petersburg.

Tegning av den blodige søndagen utenfor Vinterpalasset i St. PetersburgIllustrasjon av den blodige søndagen utenfor Vinterpalasset i St. Petersburg  

1905-revolusjonen

I forkant av revolusjonen hadde russiske hær- og marinestyrker tapt krigen om Mandsjuria mot Japan i 1905. Målet med den russiske ekspansjonen østover var å sikre seg isfrie havner og en endestasjon for den transibirske jernbanen. Tapet i krigen ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet.

Det som senere har blitt kjent som «den blodige søndagen», startet som en fredelig demonstrasjon med krav om enkle reformer i januar 1905. Da de nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet politiet ild mot demonstrantene og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og våpenløse folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant de politiske opposisjonelle til tsarregimet.

Skjematisk fremstilling av den politiske opposisjonen mot Tsar-regimetPolitisk opposisjon mot tsarregimet    

Liberale

Blant bedriftseiere, adelsmenn og den russiske intelligentsiaen oppsto en moderat politisk bevegelse som ville reformere det russiske styresettet etter vesteuropeisk modell. Etter 1905-revolusjonen ble den liberale opposisjonen radikalisert som følge av tsarregimets uforsonlighet og dets manglende vilje til reformer.

Kommunisme og marxisme 

 

Mensjeviker

Mindretallet i partiet ønsket et bredt masseparti etter vesteuropeisk mønster.

 

Bolsjeviker

Flertallet med Lenin i spissen ville ha et lite, sterkt eliteparti bestående av yrkesrevolusjonære.

I Lenins eget skrift «Hva må gjøres?» i 1902 ble hans teorier om et eliteparti formulert. Lenin hadde liten tro på massene, men at lojale revolusjonære skulle lede folket i overgangen til et sosialistisk samfunn.

Sosialrevolusjonære

Store deler av den russiske befolkningen bodde på landsbygda og var som oftest ufrie bønder underlagt en godseier. De sosialrevolusjonære fikk av den grunn stor oppslutning og støtte blant jordløse bønder. Målet for det sosialrevolusjonære partiet var å avskaffe det eneveldige tsarregimet og innføre en føderal republikk med lokalt selvstyre og selvbestemmelse for de nasjonale minoritetene. Jorden skulle nasjonaliseres og overlates til en bondekommune til fordeling blant de ufrie bøndene.

Sosialdemokrater

Marxistene anså de sosialrevolusjonæres agrarsosialisme som utopisk. De russiske sosialdemokratene trodde på Marx` lære om at klassekampen mellom borgerskapet og arbeiderklassen ville ende i en revolusjon, og med tiden et sosialistisk samfunn. Tsarregimet bekjempet all politisk opposisjon, og partiet holdt sine møter i utlandet. Den andre partikongressen ble holdt i London og Brussel i 1903. Partiet ble her splittet i 2 fraksjoner, en flertallsfløy (bolsjeviker) og en mindretallsfløy (mensjeviker).

Dumaen

I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. De liberale fikk ønsket sitt innfridd, og en rådgivende folkeforsamling ble etablert. Dumaen, som forsamlingen ble kalt, skulle være med på å utarbeide og debattere lovforslag. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.

Arbeiderråd

Blant de sosialistiske partiene oppsto det som følge av streikene gjennom 1905-revolusjonen ulike arbeiderråd (sovjeter). Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsarregimet.

 

Kilde

Åsmund Egge: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin  

Relatert innhold

Aktuelt stoff

Aktuelt stoff for