Fagstoff

Forbudt kjærlighet: Historien om «tyskerjentene»

Publisert: 01.06.2016 (12:40), Oppdatert: 15.06.2016 (08:00)

«Vårt folk kan med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep» (Fra Høyesterettsjustitiarius Paal Bergs tale i Høyesterett, første møte etter krigen, 1945)

 

«… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne.» (Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske «stemmen fra London», Toralv Øksnevad)

Et kjærestepar på stevnemøte i det skjulte i Stavern under andre verdenskrig. Mannen er tysk soldat. Foto.  

8. mai 1945 kom freden, og jubelen i gatene var enorm. Men ikke alle var velkomne til å ta del i feiringen. Norske nazister, profitører, torturister og angivere ble arrestert og straffet i det vi i Norge kaller «landssvikoppgjøret». Det som er oppsiktsvekkende, er at hatet mot tyskerjentene var like sterkt.

To skamklipte kvinner, såkalte tyskerjenter, vises fram til spott og spe, Holmenkollbanen i Oslo. Foto. To skamklipte kvinner vises fram til spott og spe på Holmenkollbanen i Oslo etter krigen.  

Oppgjørets time

Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg var de moralske utskudd, og ble betraktet som en gruppe tilbakestående individer.

Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten. For hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Det var en enkel sak å gå løs på kvinnene. De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.

Kjærestepar i Finnmark, sittende i en bil. Mannen er soldat. Bildet er tatt under andre verdenskrig. Foto. Unge og forelsket i Finnmark under krigen

 

En mann og en kvinne ser forelskede ut en sommerdag ved Oslofjorden under andre verdenskrig. Mannen har singlet med den tyske ørnen og hakekors på. Foto. Sommerdag ved Oslofjorden  

Norske kvinners forhold til tyske soldater

Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 % av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født ca.12 000 krigsbarn med tysk far.

Begreper som «tyskertøs», «tyskerjente» og «tyskerhore» ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap, til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.

Fem tyske soldater i uniform på et skip under andre verdenskrig. Foto.   «Herregud, for noen flotte menn! De var et pust fra den store verden… i sine uniformer, vi trodde ikke våre egne øyne!» (Intervju med Astrid S. i Ebba D Drolshagen (2009): De gikk ikke fri)

Høflige og komplimenterende unge menn

De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i «forelskelsesalderen» ble betatt.

Tyskerjenter bringes inn til avhør i Fredrikstad. Foto. Tyskerjenter bringes inn til avhør, Fredrikstad 

Fire såkalte tyskerjenter er stilt opp med ansiktet mot veggen ved Eikelund offentlige skole i Bergen. Foto. Tyskerjenter stilt til veggs ved Eikelund offentlige skole i Bergen.  

Brakker i statens interneringsleir for kvinner på Hovedøya. Kvinnene her var mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen. Foto. Statens interneringsleir for kvinner på Hovedøya. Kvinnene her var mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen.  

Aksjoner mot tyskerjentene

Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Som nevnt ble flere av jentene skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med ca. 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt «heltemot» og «rette nasjonale sinnelag» under krigen! Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.

Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell «reaksjon» ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.

Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.

«Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen…» (Terje Andreas Pedersen (2012): Vi kalte dem tyskertøser)