Fagstoff

Det kinesiske språket

Publisert: 22.08.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

En som skriver kinesiske tegn. Foto.

Det finnes mange rare forestillinger om det kinesiske språket. På grunn av skrifttegnene tror mange at kineserne går rundt og snakker i bilder. Det er i og for seg riktig at kinesisk har et frodig bildespråk, men det skyldes ikke skrifttegnene, det skyldes lange og rike språktradisjoner.

Andre tror at kinesisk er et enstavelsesspråk, at alle ord bare har én stavelse. Det var i stor grad tilfellet for de eldste formene for kinesisk, men gjelder slett ikke for moderne kinesisk, der de fleste ordene består av to stavelser. Andre igjen har laget fantasifulle og eksotiske tolkninger av kinesiske skrifttegn som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Språk er tale!

Kineserne går med andre ord ikke rundt og «snakker» skriftspråket sitt, det er omvendt. Skriftspråket uttrykker de meningene og de refleksjonene som kinesere opp gjennom tidene har uttrykt. Også for kinesisk gjelder det samme grunnleggende formålet med et skriftspråk som for alle andre skriftspråk. Det skal uttrykke språklig mening. Men metoden kineserne har utviklet for å framstille det muntlige språket sitt skriftlig, er ganske unik. Og ikke bare det. Det kinesiske skriftspråket er det eldste i verden som fremdeles er i aktiv bruk.

Hva står så igjen – etter at vi har knust de viktigste mytene om kinesisk? Det er et språk som er vesensforskjellig fra vårt, og det er forholdsvis krevende å lære godt, først og fremst på grunn av skriftspråket. Her følger et ti minutters lynkurs.

Isolerende språktype

Kinesisk har ingen bøyninger, som de indoeuropeiske språkene våre i forskjellig grad er fulle av. Kinesere bøyer ikke ordene verken i kjønn, tall, person, kasus eller tid. Et kinesisk ord endrer aldri uttale, struktur eller form, samme hvilken funksjon ordet har i setningen. Slike språktyper kalles isolerende språk, og kinesisk er stjerneeksempelet på slike språk. (Det finnes tilfeller i kinesisk der ord endrer form, men det skyldes andre forhold enn setningsfunksjoner.)

Hvordan klarer man så å uttrykke mening med så «lite»? For det første blir ordenes rekkefølge i en setning avgjørende for betydningen. For det andre har kinesisk ord som markerer forskjellige grammatiske funksjoner (for eksempel underordning og handlingsaspekt), som de tar i bruk etter behov.

Enkel ordstruktur, rikt språk

Den «nakne» ordstrukturen og en forholdsvis enkel stavelsesstruktur gir mange likelydende stavelser, noe som igjen trolig har bidratt til enstavelsesmyten. På grunn av dette mente mange tidligere at kinesisk var et primitivt språk. Men det er motsatt. Det er et resultat av en lang og rik språklig utvikling. (Det er også en god del i vårt språk som strengt tatt er overflødig, og som vi kan skrelle vekk uten at meningen går tapt.) Den mer «åpne» språkstrukturen gir et stort rom for variasjoner i uttrykksform, men det gjør det også krevende for utlendinger å bli virkelig gode i kinesisk.

Ikke alt er annerledes

De som ønsker å lære seg kinesisk, får ofte høre at de bare må glemme det de tidligere har lært om språk. Det er å ta altfor hardt i. Det finnes nok av trekk ved kinesisk som vi er ganske fortrolige med.

  • Den grunnleggende ordstillingen er den samme som hos oss: subjekt-verb-objekt.
  • De fleste ordklassene er som våre, med en del unntak og særegenheter.
  • Underordning kommer foran det det står til (min kopp, to trær).
  • Komplementer kommer etter det de står til (løpe til skogs).
  • Språklydene byr normalt ikke på uoverkommelige problemer for en norsktalende, men noen lyder krever en ekstra innsats å få på plass.

Men det er også viktige forskjeller i tillegg til dem vi har nevnt tidligere. Her skal vi kort ta for oss to av dem, nemlig det at kinesisk er et tonespråk, og det at skriftspråket er helt unikt.

Tonespråk

Kinesisk er et tonespråk. Det betyr at hver stavelse blir uttalt med en bestemt språktone for å skille betydninger fra hverandre. Tonespråk er ganske vanlig i Asia og Afrika, men sjeldne i Europa.

Her har vi en absolutt fordel i Norge. Vi har noe som ligner i norsk, nemlig tonelag (bortsett fra på noen nordnorske dialekter og i noen strøk på Vestlandet). Vi forstår instinktivt forskjellen når noen sier for eksempel «bønder» og «bønner», og en slik språkfornemmelse er viktig å ta med seg når man skal lære kinesisk. Forskjellen ligger i at vårt tonelag preger hele ordet, mens på kinesisk ligger tonen på hver enkelt stavelse.

Moderne standard kinesisk har fire forskjellige språktoner (andre kinesiske dialekter kan ha flere). Den første språktonen er høy og jevn, som i – «mor» – den andre er stigende fra midten, som i – «hamp» – den tredje er «dykkende», som i – «hest» – og den fjerde er fallende, som i – «å skjelle ut». I tillegg mister en del stavelser tonen i visse sammenhenger, og de aller fleste grammatiske ord er toneløse, blant annet spørrepartikkelen ma . Det kaller vi nøytral tone, og dette får ingen tonemarkering i transkripsjon.

Språktonene slipes i vanlig tale, men for dem som vil lære seg kinesisk, er det bedre å overdrive markeringen av tonene i begynnelsen enn ikke å få dem på plass i det hele tatt. Det er ytterst viktig å være klar over at språktonen ikke er noe som «kommer i tillegg» til ordet. Det er en integrert og helt nødvendig del av et ord. Man kan ikke lære seg kinesisk først og tonene etterpå. Da har man allerede lagt seg til uvaner som blir vanskelig å rette opp. Kineserne er vant til at mange utlendinger har problemer med språktonene, og dårlig tonekontroll kan føre til misforståelser.

3 bilder av kinesiske skrifttegn. Kollasj.Forskjellige stilarter av kinesisk kalligrafi.

Skriftspråket

Det kinesiske skriftsystemet slik vi kjenner det i dag, er om lag 3200 år gammelt, men må ha et enda eldre opphav, ettersom de eldste formene allerede var ganske utviklet. Det er en utbredt feiloppfatning at det kinesiske skriftsystemet er piktografisk, eller bildebasert. Det er riktig at skriftspråket har opphav i bildemessige framstillinger, men slike tegn utgjør bare et lite mindretall i dag. Hvis de gamle kineserne ikke hadde funnet opp en måte å konstruere skrifttegn etter behov på, ville de ha måttet avskaffet systemet og finne på noe annet.

Kort sagt går metoden ut på å kombinere et betydningselement og et lydelement for å skape et nytt skrifttegn. Langt de fleste tegnene i en kinesisk ordbok i dag er konstruert på denne måten.

Se egne artikler for mer om det kinesiske skriftspråket.

Kinesiske elever lærer seg engelsk. Foto.

Transkripsjon av kinesisk

Når man skal skrive kinesisk med våre bokstaver, kalles det transkripsjon. Her har det eksistert mange mer eller mindre gode systemer opp gjennom tidene, med forskjellige skrivemåter basert på forskjellige europeiske språk. Det systemet som er blitt enerådende i dag, ble utformet av kinesiske språkforskere tidlig på femtitallet og kalles pīnyīn. Pīn betyr «å sette sammen» og yīn betyr «lyd». Det vakre med pinyin-systemet er at uttalen er helt forutsigbar. Når man har mestret det, slipper man å slite med unntak fra regelen.

Pinyin-systemet er basert på standard kinesisk uttale, og her har faktisk vi utlendinger en fordel framfor kineserne, som i de fleste tilfeller snakker eller er preget av forskjellige dialekter (i alle fall hjemme). Det gjør det ofte vanskelig for dem å ha en klar forestilling om hvordan et ord skal skrives på pinyin ut fra standard uttale.

Vær så god, pugg!

Og vil man lære seg kinesisk, kommer man ikke utenom pugging. For det første må man lære seg å huske hva et skrifttegn betyr. Og for det andre er det viktig å huske hvordan man uttaler hvert eneste ett av de mange tegnene hvis man vil lære å lese, siden skrifttegn bare angir betydning og ikke uttale. (Mange skrifttegn kan gi en antydning av uttalen gjennom lydelementet, men det er ikke nok.) Med andre ord har man i alle fall fått seg en hobby som vil vare livet ut, og som gir god trim for grånende hjerneceller når den tid kommer.

Man kan godt lære seg å snakke brukbart kinesisk uten å kunne lese eller skrive, men man vil ikke føle seg hjemme i språket før man har lært seg å lese, siden all skriftlig kommunikasjon er basert på skrifttegn. Og hvis man også vil bli skrivekyndig, er det ikke nok å bare forstå hva skrifttegnet betyr, man må også vite hvor mange streker det består av, i hvilken rekkefølge de enkelte strekene skrives, og hvilken «schwung» man må gi dem for at det skal se ut som et virkelig kinesisk skrifttegn.

Oppgaver