Fagstoff

Den kinesiske familien

Publisert: 23.08.2016

En familie tar selfie på Den himmelske freds plass i Beijing. Foto.

I dag ser den kinesiske familien svært moderne ut, det vil si ligner mye på mange vestlige familier. Mann og kone og ett eller to barn. Det er imidlertid ikke et resultat av en gradvis utvikling, men av en bevisst og tidvis streng nasjonal familiepolitikk. Endringene fra den tradisjonelle kinesiske familiestrukturen og til dagens situasjon er enorme.

Tidlig på syttitallet gikk det opp for kinesiske myndigheter at folkerepublikkens politikk med å tro at flere virksomme hender bare ville føre til mer velstand, var en udetonert befolkningsbombe. Derfor satte man i gang tiltak for å begrense befolkningsveksten, i første omgang ved å oppfordre folk til å få færre barn og å vente med å lage barn. Men da det ikke hjalp, ble det på slutten av 1970-årene innført en streng barnebegrensningspolitikk, som i de fleste tilfellene gikk ut på at familier bare fikk lov til å få ett barn.

Dette var ganske revolusjonerende, ettersom det var stikk i strid med tradisjonelle kinesiske oppfatninger om hvordan en familie ideelt sett burde se ut. Riktignok hadde Kommunistpartiets politikk fra femtiårene medført fundamentale endringer i den kinesiske familiestrukturen, først og fremst ved at ekteskap ble frivillige, og ikke lenger arrangerte, noe som styrket kvinnenes stilling betraktelig.

En ung mann i Kina står under en plakat som viser en familie med ett barn. Foto.En ung mann foran en propagandaplakat for ettbarnspolitikken.

Tradisjonelle holdninger

Men tradisjonelle oppfatninger om hvordan familien burde se ut, hang fremdeles igjen. Tradisjonelt sett har den kinesiske familien vært utpreget patriarkalsk, det vil si at den har vært styrt av menn. En kone ble betegnet som «innemenneske» (nèirén 内人) som ikke kunne gå ut uten følge, og døtre ble betraktet som bare en utgift, for de ble giftet bort til andre familier, og i tillegg måtte man betale medgift. Tilsvarende betød sønner alt, for i det tradisjonelle bondesamfunnet var ung mannlig arbeidskraft svært verdifullt, og dessuten en sikkerhet for foreldrenes alderdom.

Slekten ble videreført gjennom mannlig avkom, og her må vi nevne nok et kulturhistorisk særtrekk, nemlig forfedredyrking. Det betyr at man viste respekt for sine forfedre på forskjellige måter, blant annet gjennom å utføre faste ritualer. Å avkutte slektslinjen ved å ikke få sønner ble sett på som noe av det verste man kunne gjøre. Et stygt skjellsord på kinesisk lyder slik: «Måtte du verken få sønner eller sønnesønner» (Jué zǐ jué sūn 绝子绝孙).

En kinesisk butikkeier med sin familie i Kina i 1860. Foto.Kinesisk familieportrett fra 1860.

Idealer og realiteter

Det tradisjonelle familieidealet var storfamilien, med flere generasjoner under samme tak. Tradisjonelle kinesiske gårdsromanlegg (courtyards) illustrerer dette idealet. Her kunne det bygges ut nye fløyer etter behov.

Men dette idealet var bare en fjern drøm for store deler av befolkningen, særlig i urolige tider. En familie kunne bestå av mann og kone og barn, og knapt det. Man gjorde gjerne store tilpasninger for å bli som en «normal» familie, for eksempel ved å adoptere guttebarn for å sikre etterslekten.

Et annet viktig trekk var at familiene var knyttet sammen i slekter og klaner, der man både hadde visse rettigheter og forpliktelser. Klanene var særlig sterke i Sør-Kina. Livsvilkårene var tøffere i Nord-Kina, og det preget både familiestrukturer og slektsforbindelser.

«Ofre» for sin egen suksess?

Den radikale politikken for familieplanlegging de siste trettifem årene har gjort at befolkningsveksten i Kina nå er under kontroll. Og den har ført til interessante endringer i folks oppfatninger. Nå har man for eksempel fått erfare at jentebarn ikke bare er en utgift, men også en ressurs for foreldrene i alderdommen (siden man bare fikk ett barn). Mange unge karrierebevisste par i moderne urbane miljøer velger til og med å ikke få barn. Da er tradisjonene snudd helt på hodet.

Kinas politikk for å begrense befolkningen er blitt kalt en «ettbarnspolitikk». I praksis har det vært en 1 ½-barnspolitikk, for det har vært mange unntak fra ettbarnsregelen. Men politikken har vært så vellykket at den er i ferd med å tippe over til noe som kan bli et like stort problem: en raskt aldrende befolkning, og færre hender som kan arbeide for dem. Dette har kinesiske demografer (de som driver med befolkningsstudier) lenge advart mot, og de siste årene har de strenge reglene blitt myket opp.

Men mange lurer på om man ikke kunne ha oppnådd de samme resultatene gjennom holdningsendring på grunn av økonomisk framgang, slik man har sett i Sør-Korea og Japan, og uten de kraftige metodene som har blitt tatt i bruk.

Oppgaver
Relatert innhold

Generelt