Aktualitet

Journalister på borgerlønn

Publisert: 27.04.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Portrett av Sven Egil Omdal. Fotografi.  

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.

 

Mange kjenner ham fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

Hånd som holder pengesedler, med mynter i bakgrunnen. Foto.    

Hvis avisene ikke lenger har råd til å lønne mange nok journalister, finnes det et godt, men uprøvd alternativ: Gi dem borgerlønn.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Mandag 25. april lå det sju stillingsannonser på Journalisten.no. Dette var det samlete tilbudet til norske journalister på jakt etter jobb: fire stillinger som kommunikasjonsmedarbeidere (i Efta, Kommunaldepartementet, Fotballforbundet og Lektorlaget), to frilansavtaler i Bistandsaktuelt (som regjeringen forsøkte å legge ned i fjor høst) og et vikariat i bladet Lister. Ja, og så et uspesifisert antall «engasjement» som produsenter av juksejournalistikk i Contently, verdens største selskap for innholdsmarkedsføring.

Muligheten for å få fast stilling i en avisredaksjon har kanskje aldri vært mindre enn denne våren. De store avisene tumler fra kuttrunde til kuttrunde, de minste er begynt å kutte utgivelsesdager for å tilpasse produksjonen til den staben de har råd til å beholde. Ingen ansetter.

Samtidig er Mediemangfoldsutvalget i gang med sitt arbeid. Jeg hører selv hvordan den setningen lyder som luft som fisler ut av en ballong. Mediemangfoldsutvalget er et søvndyssende navn, vi snakker egentlig om Redningsselskapet for noen som så vidt har hodet over vannet.

Utvalget, som ledes av Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås, skal finne ut hvordan Grunnlovens krav om at staten «skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale» kan oppfylles når markedet svikter på alle bauger og kanter. Med andre ord: Hvordan bør staten sikre at det lages nok journalistikk av den type som «er avgjørende for et velfungerende demokrati og for ytringsfriheten», som daværende kulturminister Thorhild Widvey sa da hun satte ned utvalget i fjor høst?

Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, har presentert et forslag som utvalget ikke bør legge til side. Han ser for seg et system som i løpet av fem år kan sørge for at 1500 journalister får et årlig stipend på 400 000 kroner for å lage nettopp denne journalistikken. Det tilsvarer en stor redaksjon i hvert fylke og ville gjort en enorm forskjell.

Halvparten av pengene vil Øgrim ta fra kringkastingslisensen, resten skal være friske statlige midler. En slik økning er kanskje ikke realistisk, gitt hva Høyre og Fremskrittspartiet mener om pressestøtte som prinsipp, men uten et sterkere offentlig engasjement risikerer vi at den journalist som ikke er kommunikasjonssjef, medierådgiver eller tekstreklameforfatter, må registreres på rødlisten over utrydningstruete arter.

Det finnes et unntak, og det er NRK. Nesten hver fjerde aktive journalist i Norge er ansatt i NRK. Det er en enorm styrke for det norske samfunnet at vi har én sterk journalistisk institusjon som ikke må innskrenke overvåkingen fordi Facebook og Google stikker av med annonseinntektene, og som har sine abonnementsinntekter sikret gjennom lov. Jeg har argumentert heftig og ofte for at det er uklokt å svekke NRK samtidig med at de kommersielle mediehusene sliter, fordi det bare vil føre til at den samlete journalistiske innsatsen reduseres. Men det er også et problem hvis NRKs relative styrke blir for dominerende.

Øgrim foreslår en gradvis overføring av til sammen 6 prosent av NRKs inntekter, til sammen 400 millioner kroner, supplert med like mye over statsbudsjettet, til en ordning med treårige arbeidsstipend for uavhengige journalister, grupper av journalister eller oppstartsprosjekt. Pengene bør fordeles av et bredt utvalg med et lite sekretariat, type Kulturrådet. Slik kan både tematisk og geografisk spredning sikres.

Forslaget innebærer en slags borgerlønn for journalister, og vil også kunne brukes som pilotprosjekt for noe som kan bli en allmenn ordning. I land etter land er politikerne i ferd med å innse at siden hele arbeidsmarkedet kan bli like magert som stillingsannonsene i Journalisten, er borgerlønn et interessant alternativ til massearbeidsløshet og sosial uro. Sveits skal ha folkeavstemning om borgerlønn i juni.

Arbeidsledige journalister kaster neppe brostein i gatene. Noen av dem biter hodet av all skam og sender en søknad til Contently, andre blir lærere, flyktningkonsulenter eller noe annet nyttig. De klarer seg, men samfunnet klarer seg ikke uten den jobben de forlot. Derfor bør Øgrims forslag behandles med det alvor det fortjener.