Det pseudonaturalistiske stadiet (12–14 år)

Noen utvikler seg imidlertid raskt på grunn av stimulans, modenhet og miljø, mens andre bruker lengre tid. Derfor kan barn i samme klasse eller på samme alderstrinn ha kommet på ulike stadier. Inndelingen i stadier må ses på som en veileder og ikke som en eksakt norm.

Den økende realistiske oppfatningen av tilværelsen og den stadig mer kritiske holdningen til egne tegninger gjør seg enda mer gjeldende på dette stadiet. Mange synes at det de tegner, blir så langt unna virkeligheten at de slutter helt å tegne og male.

Særlig vil gutter i denne alderen være kritiske til egne arbeider hvis de ikke blir riktig stimulert. For denne aldersgruppen er det sluttresultatet som er viktig, og ikke tegneprosessen.

For å motivere og stimulere til fortsatt tegneutvikling er det vesentlig at tegneprosessen springer ut fra egne behov. Det er grunnleggende at elevene føler at det de tegner, er deres egne uttrykk og ikke noe de produserer for skolens eller lærerens skyld.

For at man skal utvikle seg videre i tegning kreves mye trening, akkurat som i alle andre fag. Det heter seg at å tegne er å se. Med det menes at når vi vet hvordan en ting ser ut, kan vi også tegne den. Det viktigste er ikke motorikken i hånden, men evnen til å iaktta. Dette er imidlertid bare én side ved tegning og maling. Enda viktigere er kanskje at de unge blir oppmuntret til å uttrykke tanker og følelser med sine personlige og subjektive farger og former.

Noen elever er opptatt av at læreren skal hjelpe dem eller tegne for dem. Det kan man gjerne gjøre på egne ark for å vise dem hvordan vanskelige ting kan løses, men det er viktig at tegningen fullt og helt er deres eget uttrykk

Viktor Lowenfeld har delt inn denne aldersgruppen i to typer tegnere. Den visuelle tegneren er tilskueren som prøver å se, og som iakttar omgivelsene eller det som skal tegnes. Så er det deltageren, som engasjerer seg mer følelsesmessig i det som skal tegnes. For denne ungdommen eller barnet betyr sanseopplevelsene mye mer enn det synsmessige.

Puberteten slår nå tydelig inn i tegningene. Kjønnsforskjellene blir ofte kraftig overdrevet, og for guttene kan mennesketegningene se ut som rene karikaturer. Mange har nå oppfattet at lys- og skyggelegging gir romvirkning. Både mennesker og gjenstander blir skyggelagt på ulikt vis, selv om overganger og nyanser ennå er vanskelig å få til. Alt ligger ikke lenger bak hverandre i forskjellige plan i tegningen. I stedet ser vi skrålinjer og et mer realistisk perspektiv i tegningene. Dette er særlig tydelig for de visuelle barna.

Deltagerne vil holde på de mer følelsesmessige, subjektive fargene som eksisterer i fantasien deres, mens de visuelle tegnerne stadig nærmer seg mer realistisk fargebruk.

I dette stadiet behersker barna nesten alle materialer og tegneredskaper. Utgangspunktet bør derfor være at man velger materialer og teknikk som gjør at elevene får utløp for uttrykksbehovet.