Fagstoff

Beijing – alle reisers mål

  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

En kinesisk familie tar gruppeselfie utenfor Den forbudte by på Tiananmen-plassen. Foto. 

Dagens kinesiske ungdom utforsker ikke bare verden, de har også rettet oppmerksomheten mot mangfoldet i sitt eget land. Ungdommen har utvidet både reisemål og reisemåter, som vandreturer og fjellturer. Steder de tidligere anså som ugjestmilde eller tilbakeliggende, er nå blitt eksotiske og spennende.

Øverst på ønskelista

Men det er ett reisemål som setter helt spesielle følelser i sving hos de aller fleste kinesere: landets hovedstad, Beijing. Målet er å besøke Beijing i alle fall én gang, helst flere ganger. Når de tar bilde av seg selv på den enorme Tiananmen-plassen midt i byen, føler mange at de er på valfartsreise til landets historiske og politiske sentrum. I tillegg kan flere historiske reisemål, først og fremst Den lange muren, nås på dagsturer fra sentrum av byen.

Den kinesiske mur. Foto.Jinshanling er en sektor av Den lange muren i et fjellområde 120 km nordøst for Beijing.

Lang historie, «ung» hovedstad

Byen er gammel, men ble ikke hovedstad i keiserriket før i 1267, det vil si relativt sent med tanke på landets lange historie. Mongolene, som var i ferd med å erobre hele Kina, besluttet å flytte hovedstaden sørover fra Karakorum (nær dagens Ulan Bator i Mongolia). Byen fikk navnet Khanbaliq, «Khanens by». På kinesisk ble den kalt Dàdū 大都 – «Den store hovedstaden». Fra da av har Beijing vært landets hovedstad, bortsett fra to kortere perioder, da Nánjīng 南京 – «Den sørlige hovedstaden» – var hovedstad. Navnet Běijīng 北京 – «Den nordlige hovedstaden» – fikk byen under Ming-dynastiet, da hovedstaden ble flyttet dit fra Nanjing.

Historiske avtrykk

Tidligere dynastier har etterlatt sine avtrykk i dagens Beijing, men det er lite igjen av mongolenes Khanbaliq. Tidlig på 1400-tallet, under Ming, ble det storslagne keiserpalasset anlagt. Det er bygd langs en nord-sør-akse etter gamle kosmologiske (verdensstyrende) oppfatninger. Keiserpalasset var universets sentrum. Palasskomplekset ble kalt «Den pupurfargede forbudte byen» – Zǐjìnchéng 紫禁城 – derav navnet «Den forbudte by». Til daglig blir palasset kalt Gùgōng 故宫 – «Det gamle palasset».

Palassets murer er intakte, men byens ytre, gamle murer ble revet på slutten av 50-tallet. Bare en liten rest av bymuren og noen av de gamle byportene står fremdeles. I dag løper det en kombinert ringvei og T-bane der bymuren en gang sto.

Turister utenfor den forbydte by i Beijing. Foto.Den forbudte by er det tidligere keiserpalasset i sentrum av Beijing.

Fra keiserlig hovedstad …

For sytti år siden, da de fleste av verdens tradisjonelle hovedsteder var blitt omgjort til moderne storbyer, var Beijing den hovedstaden i verden som best hadde bevart sin tradisjonelle form. Et og annet moderne bygg i vestlig stil hadde blitt oppført, men det eneste området som var bygd i datidens vestlige stil, var legasjonsområdet sørøst for Keiserpalasset, som ble utbygd etter at keiserdømmet på 1860-tallet motvillig måtte gå med på å la fremmede makter få etablere ambassader og konsulater i den gamle hovedstaden.

… til moderne administrasjonsby

Kommunistenes inntog i Beijing våren 1949 var innledningen til at mye av dette begynte å endre seg. To utbyggingsbølger, den første rundt 1960, den andre fra begynnelsen av 80-tallet, forandret byen til det nesten ugjenkjennelige.

Slik byen var anlagt, ville det ha vært vanskelig å få den til å fungere som et moderne administrativt sentrum. Kinesiske byplanleggere argumenterte for at det heller burde bygges en ny administrativ hovedstad rett ved siden av den gamle. Men Mao og toneangivende ledere i Kommunistpartiet ville heller markere sin nye maktposisjon ved å rydde plass i den gamle byen til moderne prestisjebygg og industri, for å vise at landet hadde begynt på en storstilt modernisering. Og slik ble det.

På 50-tallet ble en åpen plass foran sørporten til den tidligere keiserlige byen, Tiān’ānmén 天安门 – «Den himmelske freds port» – utvidet i to omganger til å bli verdens største åpne plass. Plassen ble derfor hetende «Tiananmen-plassen» – Tiān’ānmén guǎngchǎng 天安门广场. På 50-tallet ble det reist et heltemonument for revolusjonens martyrer på denne plassen. I 1977 ble den sørlige delen av plassen fylt opp av det nybygde og omstridte mausoleet til Mao Zedong.

Folkets hus på den himmelske freds plass. Foto.Folkets store hall ligger på vestsiden av Den himmelske freds plass. Den brukes når den lovgivende forsamlingen møtes, ved statsbesøk og andre større offisielle begivenheter.

Fra «Stort sprang» …

Under det såkalte «Store spranget framover» – Dà yuè jìn 大跃进 – i slutten av 50-årene ble det på kort tid reist ikke mindre enn ti store prestisjebygg i Beijing. De to mest framtredende i dag er de enorme bygningene som troner på hver side av Tiananmen-plassen. Vest for plassen ligger «Folkets store hall» – Rénmín dà huìtáng 人民大会堂 – der viktige møter i parti- og statsledelsen avholdes. Øst for plassen ble det bygd et museum som hadde to avdelinger, det ene ble kalt Revolusjonsmuseet og det andre Historisk museum. I 2003 ble de to delene slått sammen og omdøpt til «Kinas nasjonalmuseum» – Zhōngguó guójiā bówùguǎn 中国国家博物馆.

Kinas nasjonalmuseum dekorert med Kinas flagg. Foto.Kinas nasjonalmuseum på østsiden av Den himmelske freds plass konsentrerer seg om kinesisk kunst og historie.

Om man synes det blir for mye av gamle og nye monumentale bygninger, kan man tre inn i en helt annen tilværelse ved å besøke byens krokgater, kalt hútòng 胡同, et ord av mongolsk opphav og med uklar betydning fra den tiden mongolene styrte Kina. Disse gateløpene endrer ofte brått kurs for å dempe virkningen av de kraftige vindene nordfra, som byen må tåle på senvinteren og våren. Der bodde byens innbyggere i sine tradisjonelle en- og toetasjes hus.

… til rasering av den tradisjonelle byen

De fleste av hutong’ene har forsvunnet i dag. Man finner dem først og fremst i deler av det nordlige Beijing, selv om de også der er blitt «gentrifisert», det vil si annektert av innflytelsesrike personer og fiffet opp, ofte i litt for stor grad. Andre områder med krokgater er blitt rasert og så bygd opp igjen, slik at bare fasadene er tradisjonelle.

En eldre kinesisk mann hilser på en eldre kinesisk dame i en av Beijings mange tradisjonelle bakgater. Foto.En tradisjonell krokgate – hutong – i Beijing.

Den gamle bykjernen utgjør bare en liten del av dagens Beijing. Den urbane delen av byen har spredd seg utover med rekordfart helt siden politikken ble lagt om på slutten av 70-tallet. De fleste av byens akademiske institusjoner ble på 1900-tallet anlagt i den nordvestlige utkanten av byen, blant kinakål og eselkjerrer. I dag er området et «high tech»-område.

Krevende klima …

Hovedstaden er ikke velsignet med godt klima. De fire årstidene er ganske distinkte, men bare en periode på forsommeren og en periode på høsten kan kalles behagelig. Se for øvrig en egen artikkel om klima og årstider.

I dag er det langt mellom de klare dagene i hovedstaden, og forurensningen – som dels skyldes gammel industri, dels den løpske bilparken og dels tradisjonelle fyringsmetoder – har i perioder gjort byen nærmest ubeboelig, hvis vi tar i bruk vanlige helseindikatorer.

… men språklig sentrum

Vi får håpe byens myndigheter tar til fornuft, slik at det som er igjen av byens egenart, kan komme bedre til sin rett. Nemlig en by man alltid gjerne ville vende tilbake til. Og om du vil lære standard kinesisk uttale, er Beijing stedet – vel å merke om du styrer klar av språket i krokgatene. Den lokale talemåten der er ganske annerledes, men på ingen måte mindre interessant!

Oppgaver

Aktuelt stoff for

Relatert innhold