Aktualitet

Klart du bør bli journalist

Publisert: 06.04.2016, Oppdatert: 07.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Portrett av Sven Egil Omdal. Fotografi.  

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.

 

Mange kjenner ham fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Unge reprotere. Fotografi.   

Verden har altfor få journalister. Til gjengjeld har den nok for mange svenske pessimister.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Våren 2016 utlyste Gøteborgs-Posten en stilling som web-reporter. Den største avisen i Sveriges nest største by var på jakt etter en «lynrask journalist – uansett om det betyr at du står foran kamera i en GPTV-sending, skriver 20 artikler på en arbeidsdag, eller skriver overskrifter i verdensklasse».

Hvis vi, i et anfall av naivitet, holder fast på kravet om at en artikkel bør ha minst to innbyrdes uavhengige kilder, og antar at avisen følger lovens bestemmelser om arbeidstid, betyr det at denne reporteren må snakke med en ny kilde hvert 10. minutt, i tillegg til å skrive ut sakene, utstyre dem med overskrifter i verdensklasse og lage et TV-innslag eller to innimellom. Da har jeg ikke lagt inn dobesøk, kaffepauser eller irriterende telefoner fra leserne.

Gøteborgs-Posten er egentlig ikke på jakt etter en journalist, men en hamster som kan løpe i hjulet så lenge helsen holder. Hvorfor skulle noen unge ville utdanne seg til en slik tilværelse?

Det bør de ikke, sier Ulrika Kärnborg. Den svenske dramatikeren og tidligere journalisten har skrevet boken Klickokratin. Klikkjournalistikken har endret alt, skriver hun; journalistenes arbeidsmetoder ute i felten, måten å skrive overskrifter på («Du vil ikke tro hva som skjedde da ...»), tekstenes utforming («6 ting du ikke visste om reguleringene i Skiensvassdraget») og følelsesnivået («John Arne Riise: Jeg hadde lite kontakt med pappa etter skilsmissen»). Eksemplene er mine, det er nemlig slik i Norge også.

Kärnborg skriver om hustak-journalistikken. Under Golfkrigen og borgerkrigen i Libya ble det for farlig å bevege seg ute i gatene. Journalistene ble tvunget til å stå på taket av hotellet og forsøke å tolke det de så derfra. Når redaksjonene krymper til under det halve, og alle spesialreporterne forsvinner, blir journalistene like isolert fra hendelsene som reporterne på takene i Tripoli. De må jobbe med det de har, og det er pressemeldinger, sosiale medier og det de måtte finne av resirkulerbart materiale på nettet. Med tilstrekkelig trening i ctrl-c og ctrl-v er det mulig å komme opp i 20 artikler om dagen.

Ulrika Kärnborg er kommet til at det ikke lenger er noen vits i å utdanne nye journalister, siden mediene ikke lenger vil ha økonomi til å produsere virkelig journalistikk. Det er som å si at vi ikke trenger politikere fordi vi har fått Nettavisens avstemninger. Hvis hun hadde studert det som vokser, i stedet for alt som visner, ville Kärnborg oppdaget at journalistikken er i ferd med å reoppfinne seg selv. Mye av den grundigste og mest kunnskapsrike dekningen av den amerikanske valgkampen skjer i redaksjoner som ikke fantes ved valget for fire år siden.

Det er forretningsmodellen og organiseringen i store redaksjoner som rakner, selve faget har aldri vært viktigere. Det vi vet om flyktningene, krigen i Syria, oppvarmingen av kloden, arbeidsløsheten i Rogaland eller jukset på Westerdals, vet vi fordi noen ikke klippet og limte, men selv undersøkte, vurderte, kontrollerte og formulerte kunnskap og kritikk.

Journalister som forlater de store skipene, setter lettbåter på vannet og viser at de er kløppere til å ro. En større del av morgendagens journalister vil være sine egne arbeidsgivere. Utdanningen bør derfor lære dem å drive eget AS og jobbe i nettverk med andre frittstående journalister, i og utenfor landegrensene. I stedet for å lære teknologi som er utdatert før bachelorgraden er i havn, bør de lære hvordan de raskest kan tilegne seg nye ferdigheter, de bør lære å lære.

Samfunnets behov for journalistikkens basisferdigheter; håndteringen av kilder, språk, etikk og evnen til å forenkle det kompliserte øker med mengden av ubearbeidet informasjon. Og der det er etterspørsel, vil det før eller siden dukke opp lønnsom virksomhet, delvis finansiert av det offentlige – såpass tro på blandingsøkonomien må vi ha.

Mye bekymrer meg for tiden, men ikke at jeg har en datter som utdanner seg til journalist.