Fagstoff

Samfunnsforskning

Publisert: 26.07.2010, Oppdatert: 18.09.2013
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Det finnes bestemte framgangsmåter som alle forskere skal følge. Grunnen til at vi har slike regler, er at det skal være enkelt for andre å etterprøve eller bygge videre på den kunnskapen man har vært med på å bygge opp.  Kunnskap er menneskehetens felleseie, ingen har monopol på kunnskap. Den skal deles – også på tvers av landegrenser.

En forsker har en problemstilling som hun vil belyse ved en eller flere undersøkelser. Og hun vil alltid starte med å ta rede på hva andre har funnet ut og ment om det samme tidligere. Som seg hør og bør, vil hun vise til dette når hun selv bygger videre på andres kunnskap. Det gjør hun i teksten i rapporten sin, og det gjør hun i kildelisten til slutt.

En samfunnsforsker går fram slik:

  1. Utformer en problemstilling: Hva lurer jeg på?
  2. Leser hva andre har skrevet om dette.
  3. Utleder forskningsspørsmål av problemstillingen: Hvilke spørsmål vil jeg ha svar på for å kunne belyse problemstillingen? Hva skal undersøkes?
  4. Velger forskningsmetode: Hvordan skal jeg få svar på spørsmålene mine?
  5. Planlegger og gjennomfører datainnsamling.
  6. Analyserer og trekker konklusjon: Hva viser dataene jeg fant? Hva kan være forklaringen på det jeg har funnet?
  7. Lager en rapport om funn og konklusjoner.
  8. Lager litteraturliste (bakerst i rapporten): Denne skal inneholde oversikt over alle bøker, artikler og nettsteder o.l. som forskeren viser til i sin rapport. Dette er kildene som forskeren har brukt.
  9. Skriver artikler og gir intervjuer i media om funn og konklusjoner. (Forskningsformidling)


Eksempel:

  1. Utformer problemstilling: Hva slags digital kompetanse har ungdommer i Norge?
  2. Leser teorier om digital kompetanse, finner fram til en definisjon, leser om undersøkelser som er gjort på dette feltet i Norge og i andre land.
  3. Utleder forskningsspørsmål til egen undersøkelse: Hvilke dataprogrammer bruker ungdommer i Norge? Hvilke nettsteder bruker de?
  4. Velger metode: Spørreundersøkelse skriftlig via e-post + personlige intervju.
  5. Planlegger og gjennomfører undersøkelsene
  6. Analyserer det som kommer fram i undersøkelsene (data), setter opp diagrammer og statistikker. Trekker konklusjoner ut av dette: Hva er svar på forskningsspørsmålene og hvordan belyser de problemstillingen? Hva fant jeg ut?
  7. Lager en rapport om funn og konklusjoner.
  8. Lager litteraturliste (bakerst i rapporten): Denne skal inneholde oversikt over alle bøker, artikler og nettsteder o.l. som forskeren viser til i sin rapport.
  9. Skriver artikler i medietidsskrift, forskningstidsskrift og i tidsskrift om ”IKT og læring”. Lager en dokumentar sammen med nrk om ungdommers bruk av dataspill.


Ulike forskningsmetoder

Å forske på mennesker og samfunn er en ganske annen jobb enn å forske på naturfenomener og fysiske lover.  Mennesker handler ikke alltid verken logisk eller fornuftig. Ikke er de konsekvente heller; en dag føler de for å gjøre det ene og en annen dag det andre.

Forskere i naturvitenskap bruker metoder der de måler, teller, veier og eksperimenterer. Forskere i samfunnsvitenskap teller også. De teller forekomster av ulike fenomener, og de teller hvordan disse faller sammen. For eksempel kan de telle trafikkskader, de kan telle hvor mange som bruker bilbelte, og de kan vise at hyppig bruk av bilbelte sammenfaller med færre trafikkskader.

Samfunnsforskere jobber også med å måle. Ett eksempel er meningsmålinger. De kan spørre et stort antall mennesker om deres følelser for fotballsporten, og de kan måle denne interessen på en skala fra ”hater fotball” til ”elsker fotball”.

Men telling og måling er ikke nok for samfunnsvitenskapen. Når vi skal få kunnskap om det samfunnet vi lever i, må vi ta andre metoder i bruk i tillegg. Vi må gå dypt inn i fenomener og prøve å forstå dem.  Hvis vi for eksempel skal forstå hvilken betydning karnevalet har for innbyggerne i Rio de Janeiro, må vi reise dit, oppleve det og snakke med folk.  Og hvis vi vil vise hvordan snik-rasisme brer seg i enkelte medier, må vi studere medietekstene og analysere dem – vi må se på ordbruk og bildebruk, og avsløre hva som egentlig formidles.

I samfunnsvitenskap deler vi forskningsmetodene inn i to hovedkategorier: kvantitative metoder og kvalitative metoder.  Kvanitative metoder er de som innebærer telling og måling – de brukes når forskeren ønsker å ”gå i bredden”. Kvalitative metoder er de som innebærer å studere enkeltfenomener for å forstå betydningen av dem – de brukes når forskeren har behov for å ”gå i dybden”.

Generalisering mulig?

Når kjemikerne har funnet ut at heliumgass har mindre tetthet enn luft, vet vi at en ballong vil lette når vi fyller den med helium. Hver gang. Vi kan generalisere og si at ”når man fyller en ballong med helium, vil den lette”. Så greit er det ikke å generalisere omkring funn vi gjør i samfunnsforskning. Vi kan undersøke en gruppe norske ungdommer og finne ut at alle har konto på Facebook. Ut fra dette kan vi ikke fastslå at ”norske ungdommer har bruker Facebook”. Dersom du undersøker en annen gruppe ungdommer, kan du nemlig risikere å finne helt andre resultater.

Hva kreves? Må en samfunnsforsker undersøke absolutt alle ungdommer i Norge for å kunne si noe generelt om norske ungdommers bruk av Facebook? Kan vi finne en mindre gruppe ungdommer som representerer alle norske ungdommer?

Det finnes regler for hvordan vi setter sammen representative utvalg av ungdommer, eldre, kristne, muslimer…eller andre grupper som vi ønsker å studere. La oss fortsette å bruke eksemplet ovenfor: Vi skal sette sammen et representativt utvalg ungdommer og undersøke deres bruk av Facebook, for å kunne si noe generelt om norske ungdommers bruk av dette nettforumet. Utvalget må være stort, helst flere tusen. Og disse må gjenspeile forskjeller i befolkningen: Halvparten må være jenter. Noen må være fra byen og andre fra bygder og småsteder. Noen må være fra Østlandet, noen fra NordNorge osv. Noen må være etnisk norske mens en viss prosent må være fra innvandrermiljøer. Noen må være fra familier med høy inntekt, noen med lav inntekt. Noen må være flinke på skolen, andre ikke…

Vi kan holde på i det uendelige med å finne egenskaper som skal til for å gjøre utvalget representativt, og ett sted må vi stoppe. Det er ikke mulig å ta alle hensyn. Det gjelder at forskeren klarer å finne fram til de viktigste.

Hva om forskeren bommer? Hva om utvalget likevel blir skeivt? Da blir jo resultatet også galt…
Ja, det kan skje. Og det skjer stadig vekk. Når vi leser om forskningsresultater og generaliseringer, må vi alltid være kritiske.


Årsak – virkning

En annen utfordring for samfunnsvitenskapene er å påvise årsaker. Hvis vi spiller biljard, vet vi at om vi skyver en kule, begynner den å trille. Skyvingen er årsak til trillingen. Hvis skoleelever som ofte bruker online-spill er gode i engelsk, kan vi da si at si at det er spillene som er årsak til at elevene er så gode i engelsk? Kan det ikke like gjerne være omvendt – at gode engelskferdigheter er årsak til hyppig bruk av online-spill? Her har vi det gamle spørsmålet om hva som kommer først – høna eller egget.

Det eneste en samfunnsforsker kan si noe om, er om det er sammenfall mellom bruk av online-spill og gode engelskferdigheter. Dette lar seg påvise, hvis forskeren på korrekt måte har samlet inn data om dette. Skal det sies noe om årsak, blir dette en del av den tolkningen som forskeren går når hun analyserer funnene sine.

Hva om forskeren bommer? Hva om tolkningen blir feil? Ja, dette skjer også. Det er ikke til å unngå. Dette er enda en av grunnene til at samfunnsforskning er komplisert, og at det ofte må mange ulike forskningsprosjekter til før vi kan si noe med sikkerhet.


Svar på det vi spurte om

Skal vi undersøke et fenomen, setter vi opp en problemstilling. La oss si denne: ”Er norske kvinner gode mødre?”  Hvordan skal vi finne svar på dette? Hva innebærer det å være god mor? Noen vil si at et kjennetegn ved en god mor, er at hun sørger for at barnet får gå i barnehage. Hvis vi legger dette til grunn, kan vi stille forskningsspørsmålet ”Hvor mange norske barn går i barnehage?” Undersøker vi statstikker fra Statstisk Sentralbyrå, finner vi fort ut at de aller fleste barn her i landet går i barnehage. Ut fra dette kan vi trekke den slutningen at norske kvinner er gode mødre, svaret på spørsmålet vårt er ja.

Men hva om kjennetegnet på en god mor slett ikke er at hun sender barnet i barnehage? Hva om det forholder seg motsatt, slik noen vil mene: Hva om den beste moren er den som er hjemmearbeidende og oppdrar sine barn selv? I så fall har vi fått helt feil svar på det spørsmålet vi stilte. I så fall er riktig svar nei.

Dette er et svært forenklet eksempel, men det illustrerer et problem i all forskning: Finner vi svar på det vi spør om, eller finner vi svar på noe helt annet?

Relatert innhold